Feige jævler

ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX

«Vær en venn»-prosjektet må også ha som mål å sette flomlyset på dem som bare står og ser på.

Steffens historie fra skolegangen i Fjell kommune er mer enn hjerteskjærende. Fordi den også treffer oss midt i den dårlige samvittigheten.
En ting er den totale ensomheten, den altoppslukende følelsen av å stå helt alene, som han og andre mobbeofre må ha hatt. Sorgfølelsen knyttet til denne alenegangen, til denne brutale usynligheten i det som skal være livets lyseste år, må ha vært enorm. Og jeg leser at den kan følge ofrene gjennom hele livet.
Over 1800 elever i Hordaland sier at de blir mobbet alt fra et par ganger i måneden, til flere ganger i uken. Det betyr at det fremdeles finnes tusenvis av ungdommer der ute som risikerer å få sin oppvekst ødelagt.
Skal vi ikke si at nok er nok, nå?

Jeg syns Steffen er utrolig tøff som forteller historien sin i BT. Også fordi han er så åpen om hvordan mobbingen følger ham som voksen – i dag. Han tok støyten den gangen, og han gjør det fremdeles.
Det er noe dypt tankevekkende ved det at han fremdeles reagerer så sterkt på å se sine mobbere igjen, 12 år etter. De lever kanskje vanlige voksenliv, uvitende om den dype skaden de har forårsaket.
På en måte kan vi si at det brutalt skjeve maktforholdet mellom mobber og mobbeoffer fremdeles er det samme. Og det er bare deprimerende.

Det som også fester seg fra Steffens fortelling er hans klare minne fra å ligge fastklemt til gulvet av mobberne. Fra det perspektivet så han alle skoene, alle føttene, alle dem som sto og så på.
Alle dem som kunne ha sagt fra, løpt til læreren, strakt ut en hånd. Bare gitt et lite tegn på at dette ikke var greit i det hele tatt.
Bildet slår kraftig, fordi jeg får en vag fornemmelse av at også jeg en gang kan ha stått der, passe nervøs, men lettet for at det ikke var meg mobberne tok. Og livredd for å sladre, for represalier. Kanskje jeg også valgte den mest behagelige veien ut, og gikk lettet videre.
Kanskje jeg også var en feig jævel.

Skal vi ikke si at nok er nok, nå?

Mobbing er et spørsmål om plassering av ansvar. Men mobbingens paradoks er ofte at mobbeofferet sitter igjen med enorm skyldfølelse, mens mobbere blir sendt til rådgiving – og skole, politikere og andre voksne vasker sine hender.
Siden Steffens skoletid har vi fått lover, regler, mobbeprogram, Olweus og en svær, nasjonal debatt.
Det er bra. Men fremdeles mobbes over 1800 barn og ungdommer på skolene i Hordaland.

Alle bør føle seg truffet av Steffens historie. Vi har kanskje alle vært feige jævler en eller annen gang.
Derfor tenker jeg at slagordet «Vær en venn» er så bra. Fordi det handler om å ta konsekvensen av alt det vi i dag vet om mobbing. Om å tørre å si hvor grensen går, selv om det koster litt. Om å forstå at det aller fineste du kan gjøre i den absurd forvirrende ungdomstiden, er å ta den svakestes side.
Også feige jævler må ta personlig ansvar.

Tags: ,

Kommentarer