Gi oss de rene og ranke

Jeg vurderer å skifte syn på næringsministeren.

La meg åpne ærlig, direkte og nokså plumpt: Jeg liker ikke næringsminister Trond Giske.

Ikke fordi jeg ofte er uenig med ham rent politisk, men fordi jeg mener han er for kjepphøy, for selvsikker og for ufeilbarlig som politiker. Giske styrer Næringsdepartementet som sitt eget lille fyrstedømme, og tillater seg å gjøre akkurat som han vil overfor motstandere i politikk og næringsliv. Det blir for egenrådig etter min smak.

Og likevel – den siste tiden er jeg kommet i tvil om Giske. Mer presist spør jeg meg selv om jeg har tatt feil, og om vi kanskje trenger flere politikere av Giskes støpning; flere sterke personligheter, som bruker politikken til å si tydelig fra om hva de mener og som gjør det de har sagt at de skal gjøre. Jeg tenker at vi kanskje bør se mer makt, mer skarphet og mer vilje fra politikernes side. La meg prøve å forklare.

Det går et stille opprør gjennom landet. Gjørv-kommisjonenens gransking av 22. juli rev bort illusjonen om et veldrevet offentlig Norge, og viste oss en dunkel virkelighet av handlingsvegring, uklare ansvarsforhold og oseaner av unødvendig byråkrati.

Justisminister Grete Faremo, som sitter med ansvaret for å ordne opp, snakker så uklart at det er umulig å vite om vi er på riktig vei. Terrormeldingen, som regjeringen la frem onsdag, er i beste fall et første steg.

Samtidig øker protestene mot den voldsomme forflatningen av det offentlige språket som Faremo er den fremste eksponenten for, og som gjerne sees i sammenheng med styringsideologien New Public Management (NPM).

Her i Bergen har Jon Severud og Arne Klyve nylig gitt ut «Ordbok for underklassen», som på glitrende vis dissekerer det nye ledelsesspråket og blottstiller hvordan nye ord og begreper er tatt systematisk i bruk ikke for å uttrykke, men til fortrengelse av et presist meningsinnhold. I helsevesenet går bølgene høyt etter at ti fremstående leger nylig gikk ut i Tidsskrift for Lægeforeningen med et brutalt frontalangrep på NPM, og med tydelige, konkrete forslag til helseminister Jonas Gahr Støre om hvordan han kan «ta faget tilbake» og redde norsk helsevesen fra «moralsk forfall».

Et samfunnsstyre som gjør elever til enheter, skolebøker til analoge læringsplattformer og pasienter på venteliste til biomasse setter samfunnet på kollisjonskurs med seg selv, og fratar oss muligheten til å konfrontere – og løse – selv de mest åpenbare problemer.

Offentlig sektor generelt og politikken spesielt har over tid fått gro fullstendig til med språklige alger, noe som gjør det lettere for de ansvarlige å gjemme seg bort fra alt som heter ansvar. Handling erstattes med ord; tiltak med utredninger. Jobben med å ta språket tilbake og gjeninnføre tapt skarphet i samfunnsdebatten handler om ta tilbake makten over våre egne liv.

Men igjen: Da må vi også reflektere over hvilken politikertype vi vil ha.

For en tid tilbake så jeg Kåre Willoch skrubbe gulvet med noen herværende stortingspolitikere i en TV-sendt debatt (temaet var forøvrig ansvaret for 22. juli). Den etter hvert gamle mannen var samtlige rundt seg fullstendig overlegen.

Mens vi er mange som vrir oss i fortvilelse over alle Grete Faremo-kloningene og deres endeløse babbel om «styringsdialog», «samhandlingsprosedyrer» og «sektorovergripende utfordringer», er vi kanskje ikke like klare for det som må være alternativet: Den tydelige, hardtslående politikeren, hvis ord er virksomme på måter som risikerer å ramme, såre og fornærme oss som velgere.
Vi kan jo spørre oss om norsk politikk i dag ville hatt rom for en Einar Førde, en Hanna Kvanmo eller en Erling Norvik. Eller ville de snarere blitt betraktet som retoriske overgripere og mobbere? Jeg frykter det siste.

22. juli ga oss ikke bare Gjørv-rapporten: Tragedien satte oss også på prøve gjennom vanskelige debatter om tema som innvandring, fremmedfrykt og islam. Grovt sett går der et skille mellom dem som synes slike debatter er for ubehagelige, og derfor bør begrenses og modereres mest mulig, og dem som mener at det minst dårlige alternativet er å slippe debatten fri og røyke ut alle vanskelige meninger.
Det er et vesentlig skille: Mange av de politiske debattene vi omgir oss med er nettopp vanskelige. De krever tydelige politiske ledere, som ikke gjemmer seg bak høye murer av ord. Skal klimakrisen løses, eller skal velferden opprettholdes, for bare å ta to av tidens største oppgaver, trenger vi ikke godværsmeteorologer som stryker oss med hårene, men politikere med mot til å ta innover seg alvoret og fortelle i et klart språk hvilke oppofrelser erkjennelsen vil kreve av oss alle, inkludert deg og meg. Da må vi også rette blikket mot oss selv, og spørre om vi er klare for å bli utfordret av våre politiske ledere, eller om vi er blitt for sensitive og hårsåre som velgere.

«Gi meg de rene og ranke», skrev arbeiderdikteren Rudolf Nilsen i «Revolusjonens røst» i 1926, og etterlyste de «brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil». Denne dragningen mot de «sterke menn» skulle snart bli utillatelig i Europa, med Hitlers og Stalins morderiske herjinger.

Men pendelen har det med å svinge for langt, og i dag har vi all grunn til å etterlyse sterke – i betydningen tydelige – menn og kvinner, som er villige til å gjøre en reell forskjell i politikken.

For en tid tilbake så jeg Kåre Willoch skrubbe gulvet med noen herværende stortingspolitikere i en TV-sendt debatt (temaet var forøvrig ansvaret for 22. juli). Den etter hvert gamle mannen var samtlige rundt seg fullstendig overlegen. Det slo meg at han bare brukte to enkle virkemidler: En sylskarp logikk og et klart, direkte språk. Vi får de lederne vi fortjener.

 

Kommentarer