Det er på tide å riste av seg det verste tungsinnet. Høstesesongen har vært svak, og tapet mot Rosenborg gjorde vondt. Men vi ligger tross alt på andreplass. Vi var med å kjempe om gullet helt til den 24. runden. Vi kan gjøre vår beste sesong siden 1963. Vi tok sølv i 1975, 1997 og 2000, men ingen av de årene, etter som jeg erindrer, ledet Brann serien store deler av sesongen.

Det er vår gode vår, som gjør at et eventuelt sølv, ikke oppleves like godt som sølvet i 2000.

Noen dager unna den trønderske herjingen, ser jeg ting i perspektiv. Nå mens jeg har fått litt avstand til gulltapet, dukker det opp mange gode minner. Det har til tider vært en fantastisk sesong:

11 kamper på rad uten tap; Winters sitt mål mot Lillestrøm; Charlies klikk-klakk mål mot Molde; Martin Andresen sitt mål mot Fredrikstad; Håkon Opdals mange redninger; taklingene til Ørn 2; Moens eminente vingspill; seieren over Vålerenga; den totale dominansen mot Viking, og den nervepirrende kampen mot Sandefjord. Brann har gitt meg mange gode opplevelser i år. Flere enn på lenge.

Og med tanke på den elendige sesongoppkjøringen har sesongen overgått alle forventninger. Jeg tippet Brann på en sjette plass. De får sannsynligvis en andre. Jeg burde vært fornøyd, og når jeg tenker etter er jeg rimelig fornøyd. Det er bare fire år siden vi kom på 12. plass. Det er bare fire år siden at gjelden til Brann var på størrelse med overskuddet til Rosenborg.

Rom ble ikke bygd på en dag. Det ble ikke steinhuset til Mjelde heller. Sølv er ikke nederlag. Det er et skritt nærmere målet.

Hva husker du best fra årets sesongen?