Ramiro Corrales og kona hans trives ikke i Bergen. Ramiro synes han spiller for lite, mens kona synes det regner for mye. Begge argumentene kan man forstå når man vet at Ramiro er en av eliteseriens beste backer og de klimatiske forskjellene mellom California og Bergen er enorme. Derfor har Brann vist forståelse og åpnet døren på gløtt for salg av Corrales. Til en amerikansk klubb.

Ramiro Corrales har heller ikke vært fornøyd med kvaliteten på treningene.

Men nå er kortene delt ut på nytt. Ramiro ønsker seg først og fremt til en av Branns hardeste konkurrenter, til Vålerenga. Da faller noen av Corrales-familiens argumenter bort.

Selv om Mjelde hevder at spillerne har det veldig kjekt i Brann, så mistrives Corrales. Men er det en god nok grunn til å la ham gå?

Brann er en klubb som de siste årene har lyttet til spillerens ønsker og tatt dem med på råd. Dette har vært en av Mjeldes fremste egenskaper som trener. Spillerne har hatt det godt under Mjeldes inkluderende lederstil: Helstad har rett som det er fått noen dager fri for å være med datteren i Oslo. Andresen fikk reise på Bridge-turnering i Honolulu mens de andre var opptatt med Royal League, og Soma fikk lov til å returnere til Rogaland på grunn av en vanskelig familiesituasjon. Til og med Raymond Kvisvik, Branns viktigste spiller på daværende tidspunkt, fikk lov til å bytte klubb midt i sesongen da Brann fortsatt kjempet om gullet.

Bør Brann vise like stor forståelse overfor Corrales som de viste overfor Soma og Kvisvik? Eller bør Brann stå på kravene, og ikke selge ham til en av våre argeste rivaler? Hva mener du?