Det ble en småfin dag i går. Brann tok seg videre i cupen, og Brann var heldig med trekningen til andre kvalifiseringsrunde i Mesterligaen. Brann skal møte vinneren av Llanelli fra Wales og Ventspils fra Latvia. Begge lag skal være overkommelige motstandere.
Nå må nok jeg innrømme at jeg ikke så kampen i går, verken på TV eller på Stadion. Jeg var på vei fra et sted i landet til et annet og ble forhindret. Etter rapportene å dømme gjorde Brann ikke stort mer enn det de skulle, og som vanlig tok Brann lett på billettsalget. Kundebehandlingen var i følge venner av meg og den eminente bloggeren Stian («Mitt skitne liv med SK Brann»), alt annet enn god. Det var flere enn meg som gikk glipp av Thorstein Helstad sitt mål nummer hundre.
Tijan Jaiteh fortsetter fremgangen (i følge Mjelde, og mine nevnte venner som overvar kampen). Det betyr at det ikke skal være særlig tvil om hvem som skal ha den ene sentrale midtbaneplassen på lørdag. Mer om den kampen senere.
I dag fant jeg nemlig en interessant artikkel i Dagbladet. Den viser en oversikt over de lagene med størst budsjett. Det er:
- 1. RBK 191 millioner
- 2. Brann 140 millioner
- 3. LSK 125 millioner
- 4. VIF 123 millioner
- 5. Viking 120 millioner
Som kjent er ingen av disse lagene blant de fem beste på tabellen i øyeblikket. På toppen ruver klubber med langt mindre budsjett enn det disse fem lagene har. Jeg lurer på hva dette skyldes. I England er det nesten alltid de rikeste klubbene som ligger på de øverste plassene. I Norge er det ikke slik, i hvert fall ikke denne sommeren. Hva er grunnen, mon tro?
Esten O. Sæther i Dagbladet mener at en fellesnevner for den svake sesongåpningen til de nyrike klubbene er mangelen på en langsiktig sportslig filosofi. Lag som Bodø/Glimt og Stabæk har tydelige spillestiler og kjøper spillere tilpasset nettopp denne stilen. Derfor lykkes de.
Jeg skulle gjerne sett Brann på toppen av poengbarometeret, men når det ikke er Brann som ligger der, synes jeg det sunt for norsk fotball at det ikke bare er penger som styrer forskjellen mellom topp og bunn.
Det er ennå lenge igjen av sesongen, og fortsatt regner de fleste av oss med at de rikeste lagene snart vil gjøre seg gjeldende. Men vi skal ikke være for skråsikre. Det kan ikke lenger sees på som usannsynlig at Stabæk, Fredrikstad og Bodø/Glimt tar medaljer.
Hva tror du grunnen kan være til misforholdet mellom penger og poeng i Tippeligaen? Hvorfor topper de «fattigste»?