Ai, for en fornøyelse det var å se Norge spille landskamp igjen. Det var nesten uvirkelig å se alle sjansene og overgangene som Norge fikk til mot store Tyskland, et av verdens beste lag. Jeg er dypt imponert.

Spesielt artig for oss Brann-supportere er det at Erik Huseklepp fikk ta del i denne oppturen. Selv om jeg selvfølgelig håpet på at han skulle få flere spilleminutter enn det han fikk, er jeg også glad for at det ble slik det ble. Jeg frykter at han blir solgt den dagen han virkelig får vist seg fram på en internasjonal arena. Vi trenger ham denne sesongen.

Jo mer det tyske publikummet pep på det tyske landslaget, jo bedre spilte Norge.

Hvis det er en del av supporterkulturen som jeg aldri har forstått er det nettopp dette fenomenet, at man piper på sine egne. Gang på gang har det blitt stadfestet, senest i går, at mishagsytringer mot sine egne ikke er motiverende, det hjelper ikke.

Hvis ideen er at laget som man heier på skal prestere bedre, er det uforståelig at man velger denne formen for ytringer.

Heldigvis er det sjelden at vi opplever slikt på Brann Stadion. Men det hender, både mot laget og mot enkeltspillere.  En av dem som jevnlig for gjennomgå er den sympatiske islendingen Ármann Björnsson. Han er Branns fremste hakkekylling. Branns raskeste spiller møtes litt for ofte av hån og piping.

– Jeg mener jo at supporterne skal være med og støtte dem som spiller for Brann. Ármann er en lojal spiller som alltid gjør jobben sin, uansett hvor han spiller. Han jobber hardt, hver gang.

– Det hjelper i hvert fall ikke Brann når supporterne piper på sine egne spillere, det gjør det ikke sier hjelpetrener Patrik Hansson.

Hva mener du? Er dette en nødvendig del av supporterkulturen? Må spillerne tåle såpass?