Jeg har som vanlig på denne tiden av året høye tanker om laget mitt. I likhet med nesten alle Brann-supportere som jeg møter på min vei, har forventningene så langt vært høye. Tiltroen til Steinar Nilsen er god. Vi vet at han hadde suksess med Tromsø. Det er ikke unaturlig å forvente noe liknende med ressurssterke Brann, en klubb med langt høyere budsjett enn det Tromsø har.
Hvis vi skal tro Rune Skarsfjord, vår nye assistenttrener, er det imidlertid ingen grunn til å tro at Brann skal bli like god som det Tromsø (Tommy Knarvik, Martin Knudsen, Helge Haugen) var i 2008.. Han mer enn antyder at Brann kommer til å bli en middelhavsfarer i årets sesong.
– Det blir ren idioti å snakke om medalje, sier han.
Det er vanskelig å argumentere mot ham når vi hører hans begrunnelse:
– Vi overtar et lag som ble nummer åtte i fjor. Etter at Thorstein Helstad forsvant var vel Brann det 11.-12. – beste laget i Norge. Vi har ikke fått inn som mange forsterkninger som vi trodde på. Og så skal folk snakke om medaljer. Vi kan ikke ha en slik målsetting.
Er det realiteten, at VG har helt rett når de tipper Brann på en 6. Plass?
Ai, jeg vil så gjerne tro at Brann skal bli blant de beste i år, kanskje aller best. Men kanskje det er på tide å se skriften på veggen: Steinar Nilsen synes det tar lengre tid enn antatt å få skikk på Brann. David Nielsen har ikke blitt raskere med årene, Eirik Bakke har ikke blitt friskere med årene og halve laget er sykemeldt. Forsvaret lekker som en sil, treningskampene har vært elendige og det nye gresset råtnet i stykker i en container på Østlandet.
Det virker ikke en gang som vår kjære klubb vil ha vanlig tenkende mennesker med på laget. Mediesjef Gorm Natlandsmyr bruker store deler av lederartikkelen i bladet «Lidenskap» på å ekskludere alle supportere som stiller krav, som vil ha noe igjen for alle pengene de betaler i partoutkort og supportereffekter. «Se dere i speilet og spør om dere virkelig elsker SK Brann?» sier representanten for klubben som har «inkluderende» som en av sine kjerneverdier.
Som vanlig har kanskje jeg, og flere andre Brann-supportere (?), for høye tanker om laget vårt. Men vær så snill, ikke ta fra oss håpet, ikke ta fra oss engasjementet. Hva pokker er Brann uten temperatur og tro?