Det var fint å være tilbake på Brann Stadion på søndag, selv om gressmatten ga oss en del bekymringer etter hvert som kampen skred frem. Men dette var vi klar over på forhånd, og vi vet at gresset vil fortsette å gro. Det blir bra til slutt. Verre var det med publikumsoppslutningen. Det var ikke fullt, og i seriesammenheng er det høyst uvanlig, i hvert fall når det gjelder sesongåpning på hjemmebane.

15.201 mennesker er respektabelt, men kan være en indikasjon på at folk har gått lei, at folk har mistet troen. Det vil i så tilfelle være alvorlig for klubben og oss som støtter den. Brann trenger både publikum og penger.

Årsakene til publikumssvikten er nok sammensatt, og i noen tilfeller forståelig. For det første var sesongåpningen i år rekordtidlig. De færreste har pakket vekk skiene for året – noen har ennå ikke funnet dem frem – og så er det plutselig kamp på Stadion. Været og temperaturen fikk mange til å velge godstolen og TV2.

Brann har heller ikke overbevist i årets treningskamper, og åpningsmatchen mot Sandefjord var av det ynkelige slaget. Den kampen var ingen appetittvekker.

Folk flest går ikke på Stadion for å støtte laget i tykt og tynt, men for å bli underholdt, for å se laget vinne. Hvis troen på laget uteblir, blir det til slutt bare menigheten som dukker opp, og de er for få til å fylle tribunene.

En annen mulig årsak er Branns mangel på ydmykhet, som ironisk nok er en av deres kjerneverdier (men så var det dette med teori og praksis, da). Jeg møter stadig, litt for ofte, sponsorer, investorer, supportere, journalister eller ildsjeler som er skuffet over sitt møte med Brann. Folkelighet og ydmykhet er ikke blant karakteristikkene de velger å bruke om Brann.

Til Branns forsvar skal det sies at de får utallige henvendelser og må forholde seg til svært mange mennesker og grupperinger. Jeg vet også at det er mange i organisasjonen som gjør sitt ytterste for å skape service. Men når for eksempel mediesjef Gorm Natlandsmyr bruker «lederartikkelen» i Brann-magasinet «Lidenskap» til å skyve fra seg fra seg supportere («Se dere i speilet og spør om du virkelig elsker SK Brann?»), ja, så ber man om trøbbel.

Hva tror du? Hvorfor var det ikke fullt? Var det et engangstilfelle?