Før kampen startet var det en avventende stemning blant publikum, ikke så rart kanskje med alle de merkelige og ujevne prestasjonene vi har sett denne våren. De musikkansvarlige prøvde tydeligvis å fange denne stemningen da de spilte Simon & Garfunkels gamle slager Sound of Silience. Men det kom seg noe da kampen kom i gang, og det ble god, gammel dags liv og røre da Moen ekspederte Huseklepps fine fremspill i mål. Dessverre holdt det ikke kampen ut.

Når litt av den verste skuffelsen over Starts utlikning har lagt seg, er jeg tilbøyelig til å være småfornøyd med Brann-laget slik det fremsto 16. mai. I forhold til miseren i Skien var dette et langt skritt i riktig retning. Brann var aldri i nærheten av den kollapsen vi opplevde der.

Først og fremst var det struktur over midtbanen igjen. Eirik Bakke klarte å samle troppene og mane til nødvendig innsats. Måtte han forbli skadefri ut sesongen. Austin var langt bedre enn mot Odd og Petter Vaagan Moen nærmer seg 2007-form. Jan Gunnar Solli var dessverre ikke like heldig med alt han foretok seg, men vi vet at han kan.

Bakover på banen så det også bedre ut. Hassan El Fakiri er en utmerket back, og Birkir Mar tok Bolanos helt ut av kampen. Ørnene hadde igjen kontroll.

Dessverre ble det uavgjort. Da Start fikk et litt unødvendig kast, sto venstre siden til Brann og sov, og en av de gulkledde fikk stå helt uhindret å legge inn. Jeg er ikke sikker på om det hadde skjedd hvis Moen fortsatt hadde vært på banen.

Brann løftet seg fra forrige kamp, og hvis fremgangen fortsetter, kan dette begynne å likne på noe.

Eller hva tror du?