Brann har vært alt annet enn stabile i år. Prestasjonene har svingt mellom det pinlige til det akseptable. Aller verst var Brann i møtene med Sandefjord, Tromsø og Odd. Aller best var de i kampene mot Bodø/Glimt og Lillestrøm.

Det har så langt vært vanskelig å finne et mønster og en årsakssammenheng til de enorme svingningene. De kollapser og vinner både på hjemmebane og bortebane, både på naturgress og kunstgress, og nesten uavhengig av hvem som starter i førsteelleveren. Vi kan heller ikke si at Brann har blitt så mye bedre eller mye verre siden starten på sesongen. Ydmykelsene i Sandefjord og Skien kom med nesten to måneders mellomrom.

Nå håper jeg imidlertid at kampene der Brann står med hoftefeste, blir rundlurt av middelmådige spisser og taper så det gjør vondt herfra til Halhjem, er over. Det er små tegn på det, tegn som jeg klamrer hele mitt supporterhjerte til.

Tegnene:

• 1. Keeperen. Håkon Opdal er en av få keepere som nesten ikke tabber seg ut. Burde tatt det første målet mot Tromsø, men har ellers vært stabil og trygg. Nærmer seg landslaget igjen.
• 2. Forsvaret er i bedring. Først og fremt fordi at Hassan har blitt høyreback. Han har vært veldig god i den posisjon. Birkir Mar var også god mot Start. De åpenbare backproblemene som Brann hadde i begynnelsen av sesongen kan være løst. Men vi må fortsatt sette et lite spørsmålstegn ved ørnene.
• 3. Midtbanen er også i bedring. Nå har laget endelig fått en klar og tydelig ledertype tilbake sentralt på banen. Eirik Bakkes gjeninntreden i laget er av stor og positiv betydning.
• 4. Erik Huseklepp fortsetter storspillet. Branns beste produserer sjanse på sjanse, i kamp etter kamp.

Er Brann i bedring? Ja, jeg tror det. Endelig svar får vi i morgen klokken 18.00