Et av de bitreste tapene jeg har opplevd som Brann-supporter var semifinale-oppgjøret mot Fyllingen i 1990. Det som skulle bli en fest, ble en tragedie. Ola Lyngvær skåret to ganger og dermed ble det ingen cupfinale på oss det året. Selv om Fyllingen den gangen lå i den øverste divisjonen, ble de sett på som den lille utfordreren, Askeladden.

I år ligger ikke Fyllingen i toppdivisjonen, det er det lenge siden de har gjort. De ligger ikke første divisjon, heller ikke andre divisjon befinner de seg, men i tredje divisjon, langt, langt unna eliteserien, til dagen spiller de mot lag som Øystese, Voss og Brann 2. Fyllingen kan dermed ikke kalles en liten utfordrer, en Askeladd. Et lag som ligger fire nivåer under Brann skal være ingenting for Brann. Det skal være en tur i parken, kanskje en lett joggetur, det skal defintivt ikke være noen som Brann skal bruke store krefter på å overvinne.

Men nå har det altså skjedd igjen, Fyllingen har slått Brann. Det er ikke til å fatte eller forstå. Jeg er i sjokk.

Det verste er at seieren var fortjent. Fyllingen spilte med en plan, de spilte med entusiasme og tro på egne ferdigheter. Brann så ut som et lag bestående elleve hodeløse høns. Ballen gikk i hytt og vær, bevegelsen var minimal og målsjansene var så å si fraværende (Cato Hansen var én gang i nærheten av Fyllingens mål)

– Jeg forventer at stillingen min blir et tema i styret, sa Steinar Nilsen umiddelbart etter kampen. For selv om spillerne opptrådte uten respekt for drakten som de bar, er det Herr Nilsen som må ta ansvaret for denne fadesen som er uten sidestykke Branns historie.

Når det er sagt, jeg synes oppriktig synd på Steinar Nilsen, som uten å vite det, overtok et korthus av en klubb i 2009. Alt rundt ham har siden rast sammen.