Så uendelig glad jeg er for at Sogndal sikret oss opprykket onsdag. Oppgjøret mot Nest-Sotra ble akkurat så krevende og vanskelig som jeg fryktet. Tenk hvis kampen mot Nest-Sotra hadde vært viktig for Brann! Da hadde det blitt uutholdelig å se på. Det ble det egentlig selv uten et opprykksdrama som bakteppe. Det er alltid en pine å se Brann når de spiller uten glød, uten vilje, uten tempo, uten kvalitet – kort sagt, uten det meste. Det har de gjort noen ganger i år.

Mens de grønnkledde krigerne holdt lekestue med Branns mange millionærer, passerte samtidig bortekampene mot Hødd, Levanger og Jerv, og hjemmekampene mot Åsane, Bærum, og nettopp Nest-Sotra i revy.

Selv om sotraværingene var hundre ganger mer motivert enn opprykksklare Brann, så er jeg ikke sikker på om Brann hadde tatt poeng i denne kampen uansett forutsetninger. Byggverket til Nilsen er skjørt. Det har vi sett mange ganger i år. I kamp etter kamp har de slitt seg til poeng. Spillet har sjelden vært overbevisende, og de har aldri briljert. De har tettet igjen bakover og jobbet inn poengene.

Lars Arne Nilsen har i motsetning til sin kollega i Sogndal, Eirik Bakke, ikke rokert på laget. Han har, så sant det har vært mulig, holdt på en fast ellever. Mot Nest-Sotra forsto vi hvorfor. Uten noen av de viktigste defensive brikkene på plass, Demidov og Nilsen, er ikke byggverket bare skjørt, da ligger det i grus. Hva det hadde vært uten Piotr Leciejewski tør jeg ikke en gang å tenke på.

Oppe i den enorme skuffelsen er jeg samtidig litt lettet. Kampen ble en viktig påminnelse om at dette Brann-laget ikke blir lenge i Tippeligaen uten klare forsterkninger og store forandringer. De var gode nok til å rykke opp, men for å overleve kan ikke bunnivået være så lavt som det vi så mot nabolaget fra vest. Da er det ikke i nærheten av å være godt nok.

Det er nesten så jeg er glad for at alle manglene med dette Brann-laget åpenbarte seg i all sin gru. Nå vet Lars Arne Nilsen, Rune Soltvedt og de andre i Brann at det ikke er en time å miste før sesongstart før 2016. Her må det jobbes, jobbes, jobbes.

Mange av dem som har stått utenfor Nilsens foretrukne startoppstilling fikk sjansen til å vise seg frem. Den muligheten grep ingen av dem. Jeg skal likevel ikke påstå at de var så mye svakere enn de andre, for det var de ikke. Det var like tamt og tafatt over hele linjen. Piotr Leciejewski er den eneste som får godkjent.

Det er ingen av dem som bør sole seg for lenge i opprykksglansen.

For her må det trenes, trenes, trenes.