De siste dagene har det vært satt spørsmålstegn ved den kritiske Brann-supporteren. Vil han egentlig Branns beste? Takler han ikke motgang? Støtter han laget bare i medgang? Jeg tror dette er overflødige spørsmål. Selvfølgelig vil alle som heier på Brann det beste for Brann. Uansett om Brann-supporteren mener Sanne er god nok eller ikke; om Kvisvik skulle gått eller ikke; om Mjelde er rett mann eller ikke. Jeg er ganske sikker på at alle Brann-supportere ønsker det samme: at Brann skal vinne fotballkamper.

Det er derfor han går på stadion og heier de fram. Det er derfor han pløyer avisene etter Brann-stoff; det er derfor han er engasjerte og diskuterer laget hver gang han får en anledning.

Brann-supporteren som kritiserer laget sitt tror jeg verken er en medgangssupporter eller en pøbel. Som alle andre i dette landet er det sannsynligvis et menneske som er født inn i et åpent demokrati, som har lært å utvikle en kritisk sans, og som er vant med uttrykke egne meninger.

Det eneste motivet jeg kan se at han kan ha, er at Brann skal bli best; at Brann skal hente hjem store trofeer; at Brann skal vinne serien. For som det historiebevisste menneske han er, vet han så altfor godt at Brann ikke har vunnet et eneste seriemesterskap på 42 år.

På 42 år har han sett SKB rote det til gang på gang. Han har sett laget rykke opp; han har sett det rykke ned. Han har sett storspillere komme og talenter forsvinne. Han har sett Brann vinne mot Rosenborg; han har sett de tape mot Skeid.

Men først og fremt husker han de store, positive hendelsene. Hvis han så cupfinalen i 82 glemmer han det aldri, slik han aldri glemmer semifinalen i 95, 8-1 seieren over Stabæk eller da sølvet ble sikret i 2000.

Han har nok heller ikke glemt bronsen og cupfinaleseieren i fjor. Jeg tipper at han husker den fine sesongen i fjor bedre enn den begredelige starten på høstsesongen i år.

Spørsmålet er: Skal han ha lov til å være kritisk mot laget sitt, eller skal han støtte de i tykt og tynt?