Erlend Hanstveit har vært Branns suverent mest trofaste spiller dette tiåret. Han har overlevd spillere som Kjetil Løvik og Tomas Razanauskas. Han har overlevd trenere som Teitur Thordasson og Harald Aabrekk. Mens spillere som Azar Karadas og Hassan El Fakiri har vært Europa rundt, har Erlend Hanstveit hele tiden kjempet i den røde drakten, og mens Raymond Kvisvik og Thorstein Helstad har forlatt oss på verst mulig tidspunkt, har han blitt, bevart roen og skapt trygghet. Hanstveit har vært Branns fyrtårn, bærebjelken.

Erlend Hanstveit er en av tidenes Brann-spillere. Ikke bare fordi han har vært stabilt god gjennom elleve år. Heller ikke fordi han var en av Branns aller beste spillere i fjor, eller fordi han var en viktig bidragsyter til cupgullet og seriegullet, men i kraft av sin personlighet. Helt siden han skrev under for Brann i 1998 har han vært en av Branns aller viktigste spillere, både på og ikke minst utenfor banen. Det er han som har vært limet i laget. En sosial pådriver, en mann som alltid har tatt seg av nye spillere, trøstet dem med hjemlengsel, hjulpet til med flyttelasset. Han har vært Brannspillernes tillitsvalgt og NISO-representant. Han er noe så sjeldent som en samfunnsbevisst spiller. En mann som mer enn gjerne stiller opp for den gode sak. Det er han som har praktisert Branns kjerneverdier. Det er han som har vært inkluderende og ydmyk. Respektert av både med- og motspillere. Det er en klippe som nå forlater oss.

Og jeg kommer til å sende ham gode tanker uansett hvor han havner. Den lojaliteten han har vist bør gjengjeldes med takknemlighet. At han nå ønsker nye utfordringer bør vi unne ham, uansett om det blir i en utenlandsk klubb eller ei.

Erlend, takk for gode år. Jeg ønsker deg lykke til videre, og håper at du en dag velgere å returnere til byen og laget.