I følge vår uhøytidelige avstemning, er Thorstein Helstad tiårets Brann-spiller. I løpet av dette tiåret spilte han tre hele sesonger (2000, 2001, 2007) og tre halve sesonger for Brann (2002, 2006, 2008). I de tre sesongene han gjennomførte fra begynnelse til slutt med Brann, ble han eliteseriens toppscorer – hver eneste gang. Det står det respekt av, og valget av Helstad som tiårets Brann-spiller virker derfor naturlig. Siden han dro til Frankrike, har han vært sterkt savnet. Kanskje han også savner Brann? Hittil i år har han i hvert fall bare scoret to mål for bunnlaget Le Mans.

Le Mans sliter, og Brann sliter. Økonomien er, som vi vet, skral. Mer overraskende er det at forholdet mellom Brann og deres mest trofaste supportere også er nedadgående.

I siste nummer av «Den 12. mann» (”Ikkje fåkk med kjærligheten”) skriver redaktøren Åshild Samnøy i lederartikkelen:

”Mange sit med ei kjensle av at Brann distanserer seg frå vanlege supporterar. Eg har sjølv registrert frustrasjonen hos medlemmer og supporterar som i aukande grad er i villreie om sitt forhold til klubben. Vert med eigentleg rekna med som del av klubben, eller er me utelukkande redusert til forbrukarar. Kor mange brannskjerf eller branndrakter vil dei eigentleg at med skal ha?”

Det ulmer blant de mest lojale supporterne, de som reiser på bortekampene, de som går på alle hjemmekampene, uansett hvilken tabellplassering Brann innehar – og det er alvorlig.

Det er mang en Brann-supporter og samarbeidspartner som opp gjennom årene har opplevd Brann som arrogante og distanserte. Dette var Brann tydeligvis klar over selv. I 2003 vedtok de derfor fem kjerneverdier som de ansatte i Brann skulle arbeide etter: Brann skulle være ærlige, inkluderende, ydmyke, målrettet og entusiastisk. På Branns hjemmesider står det blant annet: ” Vi tør å be om – og lytte til – råd, og vi har vilje til å tilegne oss ny kunnskap. Vi skal også vise respekt for andres meninger og være store nok til å innrømme feil.”

Kjerneverdiene og det etiske grunnlaget som Brann arbeidet etter 2003 ga resultater. Brann ble en klubb som jobbet hardt for å bedre sitt omdømme og for å bli mer inkluderende. Presse, supportere og sponsorer møtte et profesjonelt og vennligere apparat. Samtidig tok økonomi og sportslige resultater seg opp.

Når Brann Bataljonen nå setter store og kritiske spørsmålstegn bak måten de blir behandlet på av klubben, er det grunn til å spørre om arbeidet med kjerneverdiene har stanset opp. Er Brann i ferd med å bli en hovmodig og arrogant klubb (igjen)?

Har Brann redusert supporterne til forbrukere?

Hva mener du?

P.S. I medlemsbladet er det en lengre artikkel om den økte avstanden mellom klubben og dets supportere. ”Ulvetid”.