Blide sørlendinger

For de som eventuelt har tvilt på det, i Brann er det lite eller ingenting som fungerer, verken fremover eller bakover på banen, verken på kantene eller på midten, verken høyt eller lavt. Jeg må innrømme at jeg er en av dem som trodde at Brann var et lag med potensial til å kjempe i toppen. En brukbar sesongoppkjøring hadde gjort meg til optimist. Derfor klamret jeg meg lenge til håpet om at den svake åpningskampen var et blaff, at Viking-kampen var et tilfeldig kollektiv svikt, og at Molde kampen handlet om marginer som gikk feil vei. Den troen er borte. Jeg innser det nå, Brann er i øyeblikket et elendig fotballag som ikke er i stand til å utfordre de beste, de nest best, eller de bak der igjen.

Det er ikke tilfeldig. Når de som skulle holde orden på regnskapet og klikke seg inn på nettbanken i ny og ne, i stedet bestilte supportereffekter som fulle sjømenn, sov seg gjennom Finanskrisen og våknet først da sesongen var i gang, ble jobben til det sportslige apparatet en utfordring av de sjeldne. En utfordring, en oppgave som Steinar Nilsen ikke er i nærheten av å mestre. Han rår ikke over en stall som er god nok til å utfordre Rosenborg, men med spillere som Mjelde, Huseklepp, Bakke, Opdal og Moen, skal Brann være gode nok til å hevde seg på den øvre halvdelen av tabellen. Hva er det egentlig Steinar Nilsen prøver å få til? Hva er planen?

Jeg priser meg lykkelig over at eliteserien består av 16 lag, slik at lag som Hønefoss og Kongsvinger, lag som kommer fra bitte små byer, lag med bitte små budsjett, med lite publikum og lave forventninger, ligger bak oss. For det er blitt sånn nå at jeg ikke lenger følger med på hva som skjer på den gjeve og artige delen av tabellen, det er det som foregår nede i sumpen jeg fra nå av må forholde meg til.