I byen vår er engasjementet for Sportsklubben Brann stort, kraftig, og til tider rørende. Når Brann gjør det bra, spiller underholdende fotball og sanker poeng jevnt og trutt, er støtten som laget vårt får uten sidestykke i dette landet. Da er det ikke bare en håndfull supportere som samler seg om laget, men store deler av befolkningen, unge som gamle, kvinner som menn, rike som fattige. Hvem kan glemme feiringen av gullaget på Festplassen i 2007?

I motgangstider er engasjementet like brennende og sterkt som i medgangstider, og siden Brann er hele byen og fylkets klubb, siden den er så sterkt knyttet opp mot identiteten vår, det å være bergenser, føler alle Brann-supportere at de har lov til å ha en berettiget mening om Brann, og bra er det. Uten dette engasjementet hadde ikke Brann vært noe annet enn en grå og kjedelig klubb med få tilskuere.

Alt har imidlertid en grense. Når det bikker over i rent hat, i ren mobbing, har det gått for langt.

Nedturen som Brann har opplevd siden 2007, har vært tung å svelge for alle som er glad i klubben. Supportere har likevel trofast stilt opp for klubben. Fire år på rad, fram til møtet mot Sandefjord, var det over 15.000 mennesker på alle hjemmekampene.

Nå ser det imidlertid ut til at det er slutt på tålmodigheten. Brann har i løpet av ni dager tapt tre kamper og sunket nesten helt bunns på tabellen. Kun lille Hønefoss ligger bak Brann, og for en stolt Brann-supporter er dette skrekkscenarioet mer enn han/hun kan tåle.

Det brennende engasjementet har blusset opp igjen, og nå har det tatt form av forbannelse og avsky. Kjærligheten til klubben er det vanskelig å få øye på. Denne gangen er det ikke bare trener og godt betalte spillere som får gjennomgå. Alle får gjennomgå, alt fra reserver til ukjente styremedlemmer. De fleste av dem blir bedt om å gå, melde overgang til Løv/Ham eller forlate byen.

Har det muligens gått litt langt nå? Det slo meg da jeg så oppslaget om supporterne som har fått t-skjorter trykket opp med påskriften: «Styret må gå! Hans M Brandtun – Lars Moldestad – Hilde Lekven – Mette Nora Sætre – Knut Eliassen – Terje Risa. Roald Bruun-Hanssen skulle gått for lengst».

Det er en tid for alt. På søndag spiller Brann hjemme mot Vålerenga, da trenger de vår støtte mer enn noen gang.