Fantastiske Huseklepp

I den syvende serierunden viste Brann seg omsider fra en av sine beste sider. Etter seks kamper der Brann har forært motstanderne det ene målet etter det andre, var det igjen struktur over laget. Vålerenga kom ikke like lett til sjansene som Viking, Molde, Start og Rosenborg, og de klarte bare å score på én av sine scoringsmuligheter, i de andre kampene har omtrent alt gått inn.

Men til tross for at Brann presset og dominerte, ble det bare med ett poeng. Jeg er likevel godt fornøyd med det, først og fremst fordi Brann viste at de kan hvis de vil. Alt er ikke håpløst likevel.

Steinar Nilsen hadde gjort flere fornuftige grep før kampen. I midtforsvaret fikk vi en helt ny konstellasjon i Austin og Amankwah, og sentralt på midtbanen fikk Cato Guntveit sjansen til å bevise at de gamle fortsatt er eldst. Begge deler fungerte. Verken Jaiteh eller Bjarnason har så langt denne sesongen lykkes med sitt spill. Det er en klar førsteellever som begynner å ta form.

Det jeg nå savner er en stor og sterk spiss der framme som kan gjøre noe med alle innleggene til Mjelde og Moen, og som kan brøyte vei for Erik Huseklepp. Det bør prioriteres når det neste overgangsvinduet åpner (hvis de allmektige herrene i Hardball kommer i humør igjen, da).

Det har vært en turbulent uke, men det har også vært en positiv uke. Lars Moldestad har vist vilje til å komme kritikerne og supporterne i møte. Det er et godt utgangspunkt for vekst og framgang.

Brann er på gang, men det er selvfølgelig altfor tidlig å friskmelde dem. Det er fortsatt et stort lerret som skal blekes før alle som er glad i Brann kan begynne å smile igjen.