Krisen i Brann er i ferd med å nå uante dimensjoner. Krisene i Brann har vært, som vi vet, mange og pinlige, men jeg tror dagens slår alt. Fallet har i hvert fall aldri vært dypere. Fra gull i 2007 til bunnstrid i 2010. Det er ingenting som fungerer, verken sportslig, økonomisk eller administrativt.

Kampen i dag fikk en katastrofal åpning. Utover kampen bedret det seg ikke mye. Brann ble til tider rundspilt av Hønefoss, et av eliteseriens aller svakeste lag. I øyeblikket er det bare Sandefjord og Brann som er svakere.

I løpet av sin  korte periode i Brann skapte Nilsen et lag der samhandling var fraværende og der en offensiv plan var ikke-eksisterende. I den første sesongen klarte Huseklepp delvis å skjule at Nilsen ikke hadde noe å by på, verken defensivt eller offensivt. Men da alle lag i Norge, inkludert tredje divisjonslaget Fyllingen, forstod at Brann med letthet kunne beseires hvis man stoppet Huseklepp, ble Nilsens manglende kompetanse avslørt.

Selv om styret visste, blant annet gjennom evalueringen av fjorårets sesong, at Steinar Nilsen ikke hadde den nødvendige kompetansen eller den nødvendige tilliten hos spillerne, lot de ham ble sittende. De ga ham til og med utvidete fullmakter. På slutten av sin tid i Brann var han både trener og sportssjef.

Dermed var det spillerne som nok en gang måtte ordne opp for styret, slik de måtte det i 2008. Den prosessen har kostet, krevd energi og utmattet spillerne. En prosses som har gitt en ende på en epoke, men ingen begynnelse på en ny. Så i stedet for å få et løft, fikk vi i dag i stedet se et lag så blottet for entusiasme og tro på egne ferdigheter, at de like greit ga vekk seieren med en gang.

Da Håkon Opdal glapp ballen på klønete vis i mål, var det et uttrykk for all motgangen kapteinen og laget har opplevd i det siste. Det hadde ikke skjedd med et lag i medgang.