Ja, jeg er negativ.

Opp gjennom min tid som Brann-blogger har jeg med ujevne mellomrom blitt beskyldt for å være altfor negativ. Til tider har mine kritikere hatt rett, mens av og til synes jeg at kritikken har vært urettferdig. Det er tross alt vanskelig å være positiv og optimistisk når Brann har tapt en kamp, eller når de har kjøpt katten i sekken.

Men nå, etter sesongslutt 2010, må dere gjerne kalle meg negativ. Jeg sliter nemlig med å være noe annet. Jeg pløyer aviser og internettsider etter en gladnyhet, uten å finne annet en tristesse og dystre fremtidsutsikter. Jeg søker håp hos involverte og supportere, uten å finne annet enn likegyldighet og håpløshet. Jeg finner ingenting som kan styrke lidenskapen jeg har for klubben, noe som sier at neste sesong blir ett riktig skritt på veien mot et nytt gull.

Gull? Ja, nettopp gull. Så lenge Brann, som representerer Norges nest største by, ikke klarer å involvere seg i medaljestriden, er det ingen grunn til å la seg begeistre. Brann støttes av en hel by, de støttes av Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, de støttes av Hardball og Softball – men de forvalter all denne støtten, alle disse ressursene, så ufattelig dårlig.

Siden sesongslutt har vi blant annet fått vite dette:

Er det ingen lyspunkter å gripe fatt i?

Tags: , , , , , , , , , ,

Kommentarer