Ingen grunn til å smile.

Helt siden den tidligere lederen i Hardball, den nå avdøde Bjarne Berg, reiste seg opp på årsmøtet til Brann for ti måneder siden og uttrykte vantro over økonomistyringen i Brann, har jeg hatt en urolig følelse av at den økonomiske situasjonen i Brann har vært langt, langt verre enn det vi har fått vite av de ansvarlige – og det vi har fått vite har vært ille. Allerede på årsmøtet ble det kjent at Brann styrte mot et underskudd på 25 millioner kroner.

Brann har de siste årene, med nye tribuner og gressmatte, høyt gasjerte spillere og en stor administrasjon, tilsynelatende vært en mønsterbedrift. Omsetningen har vært høy, og en periode var også de sportslige resultatene svært gode.

Men fundamentet for den økte omsetningen var ikke bygget på egne, skapte verdier. Den var bygget på andres verdier, andres penger.

Brann ble aldri hundre prosent friskmeldt etter forrige gang de var i dyp økonomisk krise. Ved tusenårsskiftet var Brann nedsyltet i gjeld, og hvis det ikke var for klubbens unike posisjon i Bergen by, ville Handelsbanken slått Brann konkurs. Bitre aksjonærer måtte tåle et tap på 80 millioner kroner, mens Handelsbanken aksepterte et tap på 35 millioner kroner. Samtidig valgte Handelsbanken sin største kunde, Stor-Bergen Boligbyggelag, som ny samarbeidspartner for Brann.

Noen år senere fikk Brann overta aksjeposten til Stor-Bergen Boligbyggelag (51 prosent) for skarve 1,5 millioner kroner. En vanvittig gjeld var slettet og Brann var plutselig herre i eget hus igjen.

Med saneringen av gjelden, ble Brann igjen spiselig for andre pengesterke bedrifter og menn. I 2003 blir Sparebanken Vest ny hovedsponsor for Brann. De betalte seks millioner kroner i året. Avtalen var over dobbelt så stor som den gamle med DnB. Auto 23 (Olofinjana) blir fristet med på et lite eventyr. Chess og Idar Vollevik så reklameverdien i å samarbeide med Brann. Trond Mohn meldte seg til tjeneste igjen (delfinansierte Andresen, og bladde opp for både Demba og Austin, blant annet), og til slutt, i 2004, entret Hardball arenaen, og de var i det ekstremt spandable hjørnet. I løpet av kort tid var noen av de beste spillerne i landet bosatt i Bergen. Spillere som Sæternes og Andresen gjorde det utrolige, de valgte Brann fremfor Rosenborg.

Spillerne var i hovedsak eid av Hardball, men det var, i de fleste tilfeller, Brann som måtte betale de høye lønningene som de ankomne stjernespillerne skulle ha. Det klarte Brann fint så lenge de sportslige resultatene var gode.

Intet tre vokser inn i himmelen. I 2008 snudde det. Styret i Brann valgte å tro at fremgangen hang sammen med treneren, Mons Ivar Mjelde – og for all del han skal ha sin del av æren – men uten Hardballs investeringer hadde Brann aldri vunnet gull. Da Martin Andresen forlot gullskuten, begynte den å synke.

Uten at alle i Brann fikk det med seg. Mannen (Hans Lokøy) som for eksempel var ansvarlig for salget av supportereffekter bestilte varer som om Brann var et Mesterligalag. Brann var imidlertid ikke i nærheten av å innfri egne mål og endte på en skuffende åttende plass. Salget av Brann-effekter stupte. Varelageret til Brann var på et tidspunkt oppe i en verdi på 14 millioner. Brann tapte et ukjent antall millioner kroner.

Budsjettet for 2009 viste også at de ansvarlige i Brann hadde en overdreven tro på egne evner. Hele verden var på dette tidspunktet kjent med ordet finanskrise, men det hindret ikke klubben i å budsjettere med en solid inntektsøkning på markedssiden. Signalene fra Kristian Jæger i markedsavdelingen var at de skulle klare å øke inntektene.

Vondt ble selvfølgelig til verre. Samtidig som entusiasmen for laget sank, samtidig som Branns prestasjoner ble middelmådige, hadde Brann fortsatt et lønnsbudsjett en gullkandidat verdig. Balanse ble til ubalanse, uten at de ansvarlige tok grep.

Det var derfor Bjarne Berg reiste seg opp på årsmøtet i februar og krevde at styret måtte gå. Brann var på vei inn i en ny og dyp krise, uten at daglig leder Bjørn Dahl eller styreleder Hans Brandtun hadde effektuert nødvendige tiltak.

Antageligvis hadde det gått over styr for lengst hvis det ikke var for Trond Mohn. Brann klarer ikke å betale avdrag på sin langsiktige gjeld til ulike kredittinstitusjoner på cirka 170 millioner. Trond Mohn har garantert for 70 millioner av dem (og det er derfor styret hopper når Mohn sier hopp).

Styret, med Lars Moldestad i spissen, har helt siden Brandtun trakk seg, forsøkt å spare penger. Bare i løpet av året har klubben kuttet kostnader med 30 millioner kroner, men det er fremdeles ikke nok til å drive med overskudd.

Dermed er Roald Bruun-Hanssen tvunget til å ta drastiske skritt, han er tvunget til å si opp kollegaer (og muligens gamle venner), og det gir en klar indikasjon på hvor elendige økonomien i Brann er akkurat nå. Nærmer den seg på ny konkursens rand?

Når Brann ikke en gang har råd til å kjøpe unge og talentfulle Zsolt Korcsmár for to millioner kroner, er det grunn til bekymring.