I løpet av ett år er det mye som har endret seg i Brann. Troikaen som styrte og bestemte alt – Barmen, Bruun-Hanssen og Norling – er borte. Inn har det kommet mer forsiktige og lyttende ledere. Brann har ansatt en sportssjef og en speider, og en helt ny fysisk trener.

Sånn er det ofte i fotball. I en toppklubb er det sjeldent at noe er hogget i stein. I hvert fall ikke i Brann. Klubben gjennomgår en revolusjon hver gang det skiftes trener. Støtteapparatet og spillere byttes ut. De som hadde hundre prosent tillit den ene dagen, har null tillit den neste.

Brann har tjent gode penger på spillersalg, men potensialet er større. Ekspert: – Brann kan tjene 20 millioner kroner på spillersalg i året
Idet en ny trener ankommer er det ingenting som er hellig lenger, selv ikke veggene. Det første Rikard Norling gjorde da han startet sin korte Brann-karriere var å rive ned veggene i administrasjonslokalene. Det som var lukket under Skarsfjord skulle bli åpent under svensken. Trenerne skulle sitte samlet og ikke på hver sitt kontor.

– Det er viktig at alle i støtteapparatet føler at de har min tillit, slik utvikler alle seg og vi blir bedre, sa Norling.

Og så ble alt verre.

Har du fått med deg dette? Maktkampen i norsk fotball: Storklubbene vil kaste ut de små
At det gikk fra vondt til verre skyldes neppe det åpne kontorlandskapet, men kanskje kan Branns manglende identitet være med å forklare hvorfor Brann – igjen – skuffet sitt publikum. For det var ikke bare trenerteamet, spillerstallen og kontorene som ble offer for omfattende omveltninger, det ble også spillesystemet.

Alt som Rune Skarsfjord hadde stått for forsvant ut døren og østover til Hønefoss. Fra nå av, selv om vi ikke hadde spillermaterialet til det, skulle det spilles vakker og ballebesittende fotball. Det var ikke alle som taklet overgangen. Branns beste spiller, Stéphane Badji forsto ikke sin nye rolle og gikk sur. Mannen som på daværende tidspunkt hadde vært lengst i Brann, Birkir Sævarsson, forsvant utover sidelinjen. Erik Huseklepp var ikke til å kjenne igjen, mens kapteinen ble benket etter én kamp.
Under Lars Arne Nilsen har det meste blitt endret, igjen. Alt det Rikard Norling sto for er borte. Nå er kanskje endringene større enn noen gang. Plutselig spiller Brann 4-3-3, hvilket de knapt har gjort i sin 107 år gamle historie, og spissen som Rikard Norling insisterte på å kjøpe, Jacob Orlov, er for Lars Arne Nilsen ubrukelig.

Brann er ikke lenger Sverige. Nå er de blitt Hødd.

Endringer må til, men samtidig må noe stå fast. Alle røtter kan ikke rives opp hver gang Brann ansetter en ny trener. Det må være noe tilbake som vi kan kjenne igjen, noe som vi gjenkjenner som Brann.