Grunnen til at vi holder med dette laget er ikke at det er så forbasket gode. Det er ikke fordi de innfrir våre relativt lave forventninger. Det er ikke fordi de spiller så vakker fotball, eller fordi de år etter år kjemper om de gjeveste titlene. SK Brann gjør som kjent ingen av disse delene. De gode øyeblikkene kommer sporadisk og uventet.
Riktignok håper vi alltid at Brann skal bli et topplag, ganske så ofte så tror vi også at det skal skje. Det er det dette kjærlighetsforholdet er bygget på, tro og håp. Stabilitet, poeng, mesterskap og spill i Europa er hendelser som kommer seilende omtrent like sjeldent som Halleys komet.
At Haugen signerte en ny kontrakt er viktig. Han står ikke bare for kvalitet, han er også en av Brann kontinuitetsbærerne.
Brann større enn fotball
Så hvorfor har vi likevel et lidenskapelig forhold til Brann? Forholdet kan riktignok være iskaldt, men før eller senere så tiner det alltid opp. Brann-interessen i Bergen er langt større enn fotballinteressen.
Her skal Brann bygge sitt nye konkurransefortrinn
Hvorfor i all verden er vi så opptatt av klubben?
Det handler om identitet. Vi føler at Brann er en del av oss. Brann er Bergen, og Bergen er Brann. Det er to ulike elementer som lever i symbiose med hverandre.
Den identiteten må ikke Brann ta lett på. Jeg husker at det var et lokalt basketballag som gikk i den fellen. At det var få lokale spillere aksepterte vi, men de utenlandske spillerne kom og gikk i et rasende tempo. Da vi akkurat hadde klart å lære oss navnet på en ny spiller, var han allerede borte. Til slutt ga vi opp hele basketprosjektet.
Profiler
Brann har mer enn én gang lekt med ilden. Det har ikke alltid vært like lett å få øye på Bergen i Brann, men de har som regel blitt reddet av profiler som har bydd på seg selv og fått en plass i byens hjerte. Geir Hasund, Raymond Kvisvik, Carl Erik Torp, Rodolph Austin, Seyi George Olofinjana, Hassan El Fakiri og Robbie Winters er eksempler på slike spillere.
De siste årene har det blitt langt mer vanlig med lokale spillere på Brann. Mange av dem har imidlertid stagnert og ikke utviklet seg som ønsket, og noen er solgt etter en kort Brann-karriere.
Nå holdte det på å skje igjen. Brann ville ha ny kontrakt med bergenseren Fredrik Haugen, og Fredrik Haugen ville ha ny kontrakt med Brann, likevel strandet forhandlingene. Denne gangen var det egentlig ikke penger det dreide seg om. Det var prinsipper og stolthet. Brann skulle sette en ny lønnsstandard, mens Fredrik Haugen – kåret til Branns beste spiller i 2015 – ville ikke tjene mindre enn reservene på laget.
Identitet
Heldigvis var det noen som så forbi prinsippene. Softball kom på banen, og dermed tapte verken Haugen og Brann ansikt.
At Haugen signerte en ny kontrakt er viktig. Han står ikke bare for kvalitet, han er også en av Brann kontinuitetsbærerne. Fredrik Haugen er et solid fundament i merkevaren Brann.
Vi går om noen måneder inn i en ny sesong med et heller profilløst lag, vi går inn i en sesong der vi ikke kan forvente noen topplasseringer. Da er det desto viktigere at vi føler identitet til laget.