Å bryte ned fordommer og å slå hull på gamle myter, er en nesten umulig øvelse. Frykt og overtro samt tabloide og forutbestemte mediesaker vinner bemerkelsesverdig ofte over kunnskap og virkelighet.

At Brann-supportere alltid tror på Brann-gull før sesongstart, er en slik myte, og den lever i beste velgående. Den er selvfølgelig ikke sann. Ingen kjenner Brann bedre enn lagets supportere, og de vet bedre enn noen at Brann sjelden er en reell medaljekandidat.

Bortsett fra 2004 – 2008, de årene da Brann ikke bare var en medaljekandidat , men også tok medalje flere ganger, må vi langt tilbake i tid for å finne år og epoker da troen på Brann var sterk.

Som regel er vi verken overoptimister eller optimister. Hverdagen til en Brann-supporter er tvert imot full av bekymringer. Ikke så rart egentlig for økonomien til klubben har i en mannsalder vært skral. Gjelden er enorm, og uten Hardball, Trond Mohn, og sin tid Handelsbanken og Stor-Bergen Boligbyggelag (nå fusjonert med OBOS), hadde klubben for lengst vært konkurs.

Kaoset og krisene har med jevne mellomrom ridd klubben. Hvilke andre klubber er det som har sparket sin beste spiller, for så å la ham gå vederlagsfritt til Rosenborg? Hvilke andre klubber har i motgang sparket assistenttreneren, men latt hovedtreneren bli sittende? Hvilke andre klubber har valgt inn et styre som kun ble sittende i 75 minutter? Å, alle tabbene, alle de uforståelige valgene kan fylle et helt bibliotek.

Sportslig fiasko er en naturlig forlengelse av rotet som har herjet klubben.

Derfor er vi ikke optimister. Vi er realister. I år er det verre enn som så, i år er vi alle i rød sone, det er pessimismen som rår. ”Hvis Brann unngår nedrykk, skal jeg være glad”, er en setning jeg har hørt mange ganger i det siste. Det er ingen som helt ser hvordan årets lag kan prestere på et høyt nivå. De rykket riktignok opp i fjor, men vi som så alle kampene deres , ble ikke imponert. Siden de to siste seriekampene, de pinlige tapene mot Nest-Sotra og Hødd, har laget knapt nok blitt forsterket.

Når alt ser som mørkest ut, er det heldigvis to herrer som vet å gi oss glimt av håp. Trond Mohn har lenge vært en uvurderlig og unik støttespiller. At han tenker seg om én gang eller to om før han gir, er til å forstå. De titalls millionene av kronene som Hardball og Trond Mohn i sin tid investerte i spillere som Solli, Moen, Andresen, Sigurdson, Bakke og Guastavino, ble elendig forvaltet. De fikk ingenting igjen.

Men Trond Mohn er styrtrik, og ekstremt glad i Bergen og Brann. Nå åpner han døren forsiktig på gløtt igjen:

– Jeg har støttet dem i alle år, har jeg ikke?

Den andre herren som gir oss et snev av fremtidshåp er Piotr Leciejewski. Han har sin egen polske keeperlogikk. Den følger ikke opptråkkede og pessimistiske stier.

– Folk sier kanskje at jeg er ko-ko i hodet, men jeg tror vi kan gjøre det bra. I Skandinavia er det ikke så mange klubber som er mye bedre enn de andre. Forskjellen er liten. Vi slo for eksempel klubben som var nummer fire i Sverige i fjor (Elfsborg) nå i treningskamp, og vant fortjent. Det er bare detaljer som må løftes for at vi skal være helt der oppe.

Det er ingen grunn til å tro på gull og grønne skoger, og det gjør vi heller ikke, Men med både Trond Mohn og Piotr på laget er det kanskje lov til å drømme?