I romjulen så jeg Leicester City spille mot Manchester City. Jeg håpet virkelig at hjemmelaget skulle ta alle poengene. Det er noe uendelig befriende med små lag som bekjemper giganter.
Hvis det lille Midlandslaget til og med skulle gå hen og vinne hele Premier League, hvilket ikke er helt usannsynlig, hadde det vært å peke nese til kapitalens nådeløse inntreden i fotballen. Det hadde vært en seier for fotballen.
Jeg håpet også at kampen skulle vekke til live en gammel ungdomsforelskelse, men til tross for helhjertet innsats fra de mørkeblå forholdt jeg meg rasjonelt og en tanke likegyldig til oppgjøret.
Leicester City var mitt lag. Mens mine venner valgte klubber som Liverpool, Leeds og Manchester United, endte jeg opp med ”The Foxes”. Jeg ville ikke gjøre som alle andre, jeg ville skille meg ut og velge noe annet enn det alle de andre gjorde. Jeg ville være litt original, og en original ble jeg også. Leicester-supportere var i Bergen by like ofte å se som Vålerenga-fans.
Leicester City var aldri en tittelutfordrer. Laget var på sitt beste en kuriositet. Det forhindret meg ikke fra å engasjere meg i alt som hadde med klubben å gjøre: Spillere, resultater, overganger – jeg visste alt og slukte alle nyheter om laget rått.
- Brann-talent nær utlån til naboen
- Derfor går det mot ny klubb for Finne
- Brann-profiler med uvant juletrening: Yoga og svømmekonkurranse
Men sakte men sikkert – muligens hadde det med de stadig svakere resultatene å gjøre – forsvant interessen. På et eller annet tidspunkt følte jeg at laget som lå tusenvis av kilometer unna Bergen ikke hadde noe som helst med meg å gjøre.
Jeg erkjente at det bare var ett lag jeg hadde ekte følelser for. Det var kun ett lag som jeg følte tilhørighet og identitet til, og det var laget fra min egen by – Brann.
Resultatmessig lignet de på Leicester City. Til tider presterte de så dårlig at jeg ofte ikke ville ha noe med dem å gjøre, men det var umulig å ignorere dem. De eide meg med hud og hår, og det har de gjort siden. For i motsetning til Leicester City valgte jeg aldri SK Brann som favorittklubb. Det var Brann som valgte meg.
Det gikk, og det går ikke an å forholde seg likegyldig til dem. Det er som om de er en del av det tunge skydekket som til enhver tid henger over byen. Det har ingenting å si om resultatene er gode eller dårlige. Uansett hva de foretar seg setter de ukentlig i gang følelsesutbrudd som jeg normalt bare opplever i brylluper – eller begravelser.
Jeg har vært Brann-supporter i hele mitt liv. Jeg var Brann-supporter i mitt forrige liv, og jeg kommer også til å bli Brann-supporter i mitt neste. Jeg har ikke noe valg.
Og takk og pris for det.
Godt nyttår!