Etter ett år i koko-ligaen, knokkel-ligaen, krise-ligaen, – Obosligaen fikk etter hvert mange navn  – var Brann endelig tilbake for å spise kirsebær med de store.

På motsatt side av banen sto det verken studenter eller førskolelærere eller elektrikere eller bilselgere eller noen som har fotballen som sin favoritthobby, men elleve ekte og profesjonelle fotballspillere. Rundt banen var det ekte og solide tribuner som var fullsatt av ekte og dedikerte supportere.

Jeg var i himmelen.

Men der var jeg ikke lenge. Før kampen egentlig var i gang lå jeg og kavet og bar meg nede i skjærsilden. Brann spiste ikke kirsebær, de hadde misforstått hele konseptet og var i stedet på blåbærtur. Allerede etter fire minutter hadde Brann kollapset som korthus. Smaken av den nye vinen til Nilsen var like sur som vinen Rikard Norling serverte oss i 2014, og som Rune Skarsfjord serverte oss på bortebane i 2013. Brann ble latterliggjort.

Så kom forsvarsbrøleren

Og i det 34. minutt var déjà vu-følelsen komplett. Da kom forsvarsbrøleren, den store tabben som du føler at det bare er Brann-spillere som utfører. Klabb og Babb, Kling og Klang og Piotr og Nouri.

Skal denne pinen aldri ta slutt? sa jeg til meg selv. Og så forbannet jeg forsvaret – en bløff, og midtbanen – et sort hull, og angrepet – en langsom skandale.

Men så, ikke med en gang, men veldig sakte og ganske så usikkert, oppdaget jeg at dette Brann-laget har moral, de har kondisjon, at de til og med har fotballferdigheter og teknikk  Da skuldrene senket seg, oppdaget spillerne at de hadde evner, at de hadde noe i dette selskapet å gjøre. De gjorde fortsatt feile valg, og pasningene gikk fortsett i hytt og vær, men de ga ikke opp. De kjempet seg tilbake.

Å, for en intens opptur det var å se Brann spille fotball igjen.

Føles som en seier

Ett poeng på bortebane mot fjorårets sølvvinner, føles som en seier. Nå kan vi se fremover, nå kan vi håpe på bedre tider, og nå trenger vi ikke å gjemme oss i mørke kriker og sofakroker når medaljekandidater kommer på besøk til Bergen. Nå er det all grunn til å fylle opp Brann Stadion igjen. Ikke av plikt, men av lyst.

Lars Arne Nilsen har et perfekt utgangspunkt. Denne sesongen er forventningene til Brann ekstremt lave. De er på et nullpunkt. Alt annet enn nedrykk vil bli sett på som en seier. Med en slikt utgangspunkt kan Brann komme snikende bakfra, overrumple motstanderne og overraske folk og røvere og pessimister i Bergen by.

Skjærsilden er for øvrig ikke en mildere form av helvete som enkelte tror. Skjærsilden er et renselsessted, en renselse som frelste sjeler må gjennomgå før oppstandelsen.