Midtstoppersituasjonen i Brann er, som jeg skrev i går, ikke ideell. Om den er kritisk, altså at den likner en liten krise, kommer an på hvilke ambisjoner Brann har. Mjelde har tidligere uttalt at årets målsetting er å ta 50 poeng. Martin Andresen og de andre spillerne er tydeligere; de går for gullet, slik hele Hordaland ønsker. Så hvis målsettingen er 50 poeng og/eller gull, er mangelen på en kvalitetsmidtstopper, etter min mening, prekær. Det tror jeg Brann er enige i. Inge André Olsen var som kjent lenge en ønsket mann i Brann.

Om Brann virkelig skal gå hen å virkeliggjøre den urgamle drømmen om seriegull skal bli uhyre spennende å følge. Statistikken taler imidlertid ikke for det.

Ytterst sjelden har Brann vært innblandet i medaljestriden, og de få gangene Brann har hatt pallplassering har det ofte ikke ført noe godt med seg. En god sesong følges ofte opp av en riktig dårlig en. Klubben har tidligere ikke taklet høye forventninger, i hvert fall ikke forventninger om gull. I 1976, året etter at de tok sølv, hadde Brann riktignok en god sesong og sikret seg tredjeplassen knepent bak Lillestrøm og Mjøndalen. Men så blir det straks verre: I 1997 tok de sølv. Året etter drømte alle om at Brann skulle ta det siste steget opp. Men 98-sesongen tok helt annen retning: Brann ble innblandet i nedrykkstriden før de panikkhandlet, smadret klubbøkonomien, og rodde seg i land på en 6. plass. I 2000 fikk de også sølv. I 2001 fikk de 7. plass. Og i 1964, året etter den famøse jubelsesongen i 63, ja så rykket de ned.

Nå tror jeg selvfølgelig ikke at noe sånt kan skje igjen. Jeg er overbevist om at Brann blir en av årets fire beste lag. Men kanskje det likevel er lurt av Mjelde – som han til stadighet gjør, uten å lykkes helt – å skru ned forventningene en smule. Eller hva mener du?