Endelig ble det seier igjen. Vi har ikke vært godt vant med det denne høsten, spesielt på bortebane har utbyttet vært magert. Men nå kom den omsider, og det til og mot Vålerenga. Normalt ville det vært sterke jubelscener hjemme i stuen min, men seieren kom da det kun var formaliteter og litt ære å spille om. Derfor kan jeg ikke påstå at det ble noen vill feiring i etterkant av kampen. Men det smakte likevel godt, en Brann-seier smaker alltid godt, og siden det var Mjeldes aller siste kamp som trener for Brann var det ekstra hyggelig at det ble seier.

Dermed er en æra over. I hele seks år styrte Mjelde den turbulente Brann-skuten. Det ble ett år mindre enn forventet, og muligens, ett år for mye. Han antydet allerede i desember at han følte seg tom.

Resultatene de seks årene har samlet sett vært historisk gode. Mjelde innledet sin karriere i 2003 med små ressurser og en haug med vrakgods og Bosman-spillere. Det var i grunnen derfor han fikk jobben. Brann hadde ikke råd til å ansette en merittert trener, dessuten hørtes stein på stein-filosofien forlokkende ute for en klubb som befant seg på konkursens rand.

Brann startet 2003-sesonge dårlig, men tok seg opp utover høsten, og Brann sikret seg en respektabel sjette plass. I 2004 skulle det gå enda bedre. Tredjeplassen i serien var viktig og god, men det var cupgullet som var det store. Med det brøt Brann en barriere. For første gang siden 1982 tok de hjem en tittel. Forventingen før 2005-sesongen var høye, ikke bare på grunn av den fine sesongen de hadde gjennomført, men først og fremt på grunn av millionene som Hardball og til dels Trond Mohn slengte på bordet. Men 2005 ble en gedigen skuffelse. Da skulle det gå langt bedre i de to neste sesongene, da det ble sølv og gull og Brann leverte den ene festforestillingen etter den andre.

Litt forenklet, tør jeg påstå at Mons Ivar Mjelde, helt ufrivillig, har delt byens befolkning i to. Her på bloggen har den ene halvparten hatt stor sans for han som trener og forsvart hans handlinger i tykt og tynt. Den andre halvparten har pekt på hans fotballfaglige svakheter og mer enn antydet at suksessen hans først og fremst skyldtes alle stjernespillerne som Hardball, Chess og Mohn skaffet til veie.

Blant dem som har vært mest kritisk til hans trenergjerning er lokalpressen. De har ikke bare vært kritisk, men også, opptil flere ganger, bedt Mjelde om å trekke seg. Dette har igjen ført til at frontene mellom de to Mjelde-leirene har blitt enda skarpere.

Sannheten om Mjelde som trener befinner seg kanskje midt mellom de ulike standpunktene, han er nok ikke så udugelig som noen hevder at han er, men var heller ikke så avgjørende for Branns fremgang som andre igjen påstår.

Debatten vil nok rulle og gå i noen år til, men om tjue år vil det meste være glemt, blant annet Andresens eventuelle innflytelse og den ekstremt skuffende 2008-sesongen, da vil det bare være en ting som vil bli husket, at Mjelde var trener da Brann tok gull i 2007.

Jeg er blant dem som har vært mer kritisk enn positiv til Mjelde som trener – og da poengterer jeg Mjelde som trener, ikke som menneske, Mjelde er nemlig en fin fyr. Til tider har jeg nok vært litt for kritisk, for Mjelde har utvilsomt brakt med seg ord som ydmykhet og samarbeid inn i Brann-kulturen. Mjelde har vært den store teambuilderen. Han har lyttet på sine omgivelser og tatt spillerne med på råd. Han har delegert ansvar og hatt en demokratisk og inkluderende lederstil.

Mjelde har ledet sin siste kamp for Brann. En epoke er over.

«Hvil deg nå, du er sliten. Hvil din kropp før din kraft ebber ut»

Dersom du har noen velvalgte ord å skrive til Mjelde, er det tid for det nå.