Til min store overraskelse var det mange av bloggens skribenter som var kritiske til Brann etter kampen mot Molde. Til tross for at Brann vant, var ikke alle fornøyde. Brann skal ikke bare vinne, de skal vinne med stil, var det noen som hevdet. I en perfekt verden er det vanskelig å si seg uenig. Det er klart at det er kjekkere å se Brann vinne med forførende spill, bygget på egne kvaliteter, ikke på motstandernes svakheter.

Men etter den sensasjonelt svake åpningen av sesongen, måtte Steinar Nilsen foreta seg noe. Bakover på banen florerte det med både strukturelle og personlige feil, mens på topp led spissene av scoringsvegring. Noe måtte gjøres, og noe ble gjort.

Brann har i økende grad satset på å ligge dypt og kompakt, for så å satse på overganger og dødballer.

Brann er ikke det eneste laget som startet sesongen svakt. Vålerenga var i akkurat den samme gjørmen. De spilte og spilte, men både målene og poengene uteble, og de fleste regnet med at Martin Andresenes dager som eneveldig hersker var over. Men omtrent i samme øyeblikk gjorde Andresen noe av det samme som Nilsen: Han forandret stil og formasjon. Vif la seg lavt og ventet på at motstanderne feilet. Da hogg de til. Slik de gjorde i går mot Viking. En kamp der Viking var best i alle spillets faser, bortsett fra der de virkelig gjelder – foran målene.

Og nettopp Viking gjør det som noen supportere etterlyser at Brann skal gjøre, de spiller sitt eget spill. De lar ballen gå gjennom midtbanen og de dobler på kant. Men til ingen nytte. Mot et defensivt, og kanskje feigt Vålerenga-lag ble de ydmyket på eget gress. Det var ganske åpenbart at eget spill, egne fiksfakserier ikke hadde en sjanse mot Drillofotball av godt gammelt merke.

I kveld møter Brann tabelljumbo Strømsgodset. Det vil ikke forundre meg om Brann fortsetter der de slapp mot Molde: Lar motstanderen spille, mens de selv scorer målene. Det ville ikke vært meg i mot.