Fjorårets sesong var en ordentlig nedtur der Brann så vidt rodde seg i land til en uventet, uakseptabel og skuffende åttende plass. Hvor Brann hadde havnet hvis Thorstein Helstad hadde vært borte hele sesongen, tør jeg ikke en gang å tenke på.

Da Steinar Nilsen ankom byen ble det offentlig kjent at Brann-spillerne hadde sjokkerende dårlig kondisjon. De var kanskje blant de best betalte eliteseriespillerne i landet, men de var også blant de dårligst trente eliteseriespillerne i landet. Hvordan dette hadde fått lov til å utvikle seg, med så mange ansatte i det sportslige apparatet, er en gåte.

12 serierunder er spilt og Brann ligger på 7. plass. 2008 har fortsatt langt inn i 2009. Det er kun fire poeng opp til medaljeplass, men også bare fire poeng ned til kvalifiseringsplass. Brann kan like gjerne bli et topplag som et bunnlag. Mest sannsynlig vil de, frykter jeg, fortsette der de er nå, ligge og vake rundt midten, gi oss et lite håp den ene uken og brutte drømmer den neste. Omtrent slik den første delen av sesongen har forløpt seg. Ikke helt uventet, siden årsskifte har ikke Brann-stallen blitt styrket i nevneverdig grad. Tvert imot. Mange av de gamle traverne som Dahl, Guntveit, Bjarnason, Sigurdsson og Solli har ikke bare blitt et år eldre, det ser også ut til at de har blitt ett år dårligere. Det er forbausende mange spillere som ikke har vist seg fra sin beste side denne sesongen. Heldigvis finnes det unntak: Erik Huseklepp har fortsatt utviklingen, mens Håkon Opdal er frisk og i form.

Av de som forsvant ut porten før denne sesongen, er det kun Erlend Hanstveit som er savnet. Av de nye er det kun David Nielsen som har innfridd.

Men jeg trodde likevel at Brann skulle få et større løft med Steinar Nilsen. Han er tross alt en tydelig trener som krever mye av spillerne sine. Han har tidligere vist at han kan et og annet om defensiv organisering. Men så langt har ikke hans ideer materialisert seg i særlig grad. Forsvaret har fungert som en gjeng eskortegutter, de har gitt landets middelmådige spisser lett massasje og fritt leide til målet vårt.

Brann har ikke innfridd så langt. Hvorfor?

(Men jeg har ikke sluttet å drømme, altså. På søndag møter vi Lyn. Vinner vi den, på overbevisende vis, er håpet om medalje på ny tent.)