Det var kanskje Branns beste kamp for året vi var vitne til i kveld. Første omgangen var spesielt god. Da la Brann et solid trykk på Lyn og skapte flere store målsjanser. På høyresiden fungerte samarbeidet mellom Fakiri og Solli utmerket og på midten viste Eirik Bakke at han er på gang. Det var oppløftende spill, og det var vel fortjent at Brann i det 53. minutt scoret.

Fullt så oppløftende var det ikke at Brann etter dette slapp Lyn inn i kampen igjen. Jeg begynte å ane den kollektive svikten vi har sett tidligere år, der midtbanen glemmer å støte, mens forsvaret vakler og opptrer nervøst. Plutselig var Lyn det førende laget, og til slutt klarte de også å score.

I to minutter så jeg mørkt på det. Men så dukket vår eminente spiss opp igjen og avgjorde kampen. Herlig! Erik Huseklepp er ikke lenger bare Norges fremste tilrettelegger (6 assists), han er også en av Tippeligaens fremste måljegere (4 mål). Det lover godt for fortsettelsen.

Brann er helt annet forfatning nå enn det de var da sesongen startet. Det er struktur over spillet. Midtbanen har satt seg og spissene scorer.

Jeg tar likevel ikke av. Lyn er et bunnlag og et lag som Brann skal slå på hjemmebane. Dessuten har Brann så langt denne sesongen vist at de ikke er til å stole på. Kampene der de konsekvent taper alle dueller og gjør ubegripelig mange forsvarsfeil, dukker opp mens vi minst forventer det, slik som i kampene mot Sandefjord, Tromsø, Odd og Strømsgodset.

Deler av andre omgang viste at Brann ennå ikke er kurert mot den type tafatt spill. Steinar Nilsen har ennå et stykke lerret å bleke før Brann er den medaljekandidaten vi håper at de skal bli.

Men dette var et steg i riktig retning, og dermed fikk troen på Brann fornyet kraft. Det er lov å håpe igjen. Eller?