For en vidunderlig aften det ble på Brann Stadion, og hvem hadde egentlig trodd det da nitti minutter av kampen var passert? I den ordinære spilletiden av kampen var det som om oppholde seg i Skjærsilden. Det var fortvilende å se på. Slapp fotball, slapp innsats og svake avleveringer. Huseklepp lekte gjemsel. Solli lekte blindebukk, mens Håkon Opdal hadde skiftet parti fra Høyre til SV. Det så ut som om han hadde et oppriktig ønske om å dele godene, også med de svakere stilte.

Azar scoret, men Huseklepp bommet. Adam var ikke lenge i Paradis, Eirik Bakke var på Kreta, mens Petter Vaagan Moen var ute til lunsj. Det føltes håpløst. Meningsløst. Folk rundt meg var oppgitt. Noe var forbannet. Noen mumlet Mons Ivar Mjelde. Noen gikk, og en skulle si opp partoutkortet sitt.

Men så kom scoring til islendingen, og som med et lite trylleslag var alt det vonde glemt. I løpet av et lite sekund ble det igjen mening i Brann-tilværelsen. Brann var plutselig et av Norges beste lag. Steinar Nilsen var genial og fotball var bedre enn sex. Jeg klemte min ukjente sidemann hardt og lenge, mens jeg innrømmet at jeg elsket Armann.

For en suveren kveld.