Troen på Brann har i år gått i bølgedaler. Sesongen begynte på skrekkelig vis. Det tok hele seks serieomganger før Brann tok en trepoenger. Forsiktige antydninger om medaljekamp ble sett på som en vits. Men så reiste Brann seg. Mot Bodø/Glimt og Lillestrøm tok Brann full pott og troen på laget vendte så smått tilbake. Brann-toget hadde begynt å rulle. David Nielsen kunne visst lage mål og Håkon Opdal kunne holde nullen. Bergens stolthet hadde bare hatt startvansker, og var ikke det helt naturlig med ny trener?

Men så kom Odd-kampen der Brann på nytt ble fullstendig avkledd. Kampen var en vond reprise av møtene mot Sandefjord og Tromsø, og vi skjønte at startvanskene på sesongen ikke skyldtes en og annen glipp. Problemene stakk dypere. Vi ante hvordan sesongen ville forløpe seg videre: Brann ville markere seg i enkelt kamper, spesielt på hjemmebane men de defensive problemene ville vedvare. Midtbanen ville forbli uten sting og fremdrift, og på topp ville Huseklepp forbli en ensom svale.

Og dermed forsvant litt av entusiasmen. Folk jeg møtte, som tidligere hadde utalt seg lidenskapelig og kraftig om spillere og trenere, enten positivt eller negativt, var blitt likegyldige til det som forgikk på Kniksens plass. Interessen for Brann var nedadgående. Brann var i ferd med å slukne. Det var kun en opplagt Huseklepp som holdt liv i flammen.

Men så skjedde det noe. Etter utallige kast, fikk Roald Bruun Hanssen endelig napp på en storfisk – Guastavino.

Og da er det er vel ikke så sikkert at vi taper i cupen mot Odd? Brann kan vel fort blandet seg inn i medaljestriden?

Laget har fått en ny giv og Steinar Nilsen har fått flere strenger å spille på.

Er troen på laget tilbake?