Etter den fryktelige kampen mot Sandefjord slår Brann tilbake og bekrefter inntrykket av at Brann oppnår gode resultater i annenhver kamp – etter et tap kommer det som regel en seier. Og Brann seiret til tross for at kampen ikke ble spilt i Bergen. Vi må faktisk helt tilbake til 21. mai for å finne forrige gang Brann seiret på bortebane. Nå kom det omsider en trepoenger igjen, og det gjorde fantastisk godt.

Brann-seieren overrasket egentlig ikke. For som jeg skrev i forrige blogg, så taper ikke Brann når Eirik Bakke og Tijan Jaiteh utgjør den sentrale midtbanen. Når de to er på banen samtidig pleier Brann å vinne. Syv seire og én uavgjort har det blitt på Brann med erfarne Bakke og lovende Jaiteh i midten. Det er neppe tilfeldig.

Eirik Bakke har fått mye kritikk denne sesongen, men i møtet mot Start, etter å ha vært ute i to kamper med karantene, viste han at Brann er avhengig av hans tjenester. Han balanserer midtbanen på en utmerket måte. I dag slo han også en helt avgjørende og klok og presis pasning, nemlig den målgivende.

Like mange godord hadde jeg ikke å si om venstresiden vår. Både Holmvik og Sævarsson gjorde de merkeligste ting, og jeg lurte lenge på hvorfor spesielt Sævarsson fikk lov til å fortsette. Han mistet ballen omtrent hver gang han var involvert. Men så stupte han frem og gjorde alle mine negative meninger om ham til skamme. Hvilken nydelig scoring.

Brann viste god arbeidsmoral. Så selv om spillet ikke sprudlet, er jeg strålende fornøyd med at Brann vinner, at de endelig vinner på bortebane igjen, at de holder nullen, og at det er flere spillere enn Huseklepp som tar ansvar fremover på banen.

Skal vi tørre tro på et mer stabilt Brann-lag?