Ingenting. Dette var ingenting. Ikke én eneste gang i løpet av 94 minutter klarte Brann å skape et spill som indikerte at noe var på gang, at de nærmet seg mål med kløkt og klokskap, ikke én eneste gang klarte de å produsere en målsjanse. Jeg var aldri i nærheten av å få høy puls og reise meg fra sofaen i spenning, tenke at nå skjer det, nå begynner det å likne på noe, nå scorer de. Brann hadde ingenting å by på. Ingenting. Nada. Både Guastavino og Austin sendte riktignok av gårde skudd som hadde retning mot mål, men begge var så slappe, så lite velplasserte at det mest brakte fram hånlatteren hos hjemmepublikummet.

Nå kunne vi kanskje klart å leve med den flaue innsatsen, med det planløse spillet, med alle pinlighetene som ble fremvist på banen med det idiotiske navnet og idiotiske underlaget, hvis dette var første gang Brann viste seg fram fra en slik skammelig side. Men det er det ikke. Dette er bare enden på en lang, lang rekke med pinlige tap. Det skulle vært en eller annen from for utvikling siden de møtte Sandefjord for seks måneder siden. Men det har det ikke vært. Brann gjentar de samme feilene som de begikk da.

Det er så mye å gripe fatt i, så mange skuffelser, så mange bommerter. Hva er det for eksempel Rudolph Austin bidrar med? Det er nesten uvirkelig at Brann har betalt ti millioner kroner for han, ti millioner, og det etter at den globale finanskrisen var et faktum.

Den eneste trøsten er at det finnes lag i Tippeligaen som er enda dårligere enn Brann, selv om det i dag virker smått utrolig.

Denne sesongen er og blir en skuffelse. Det er uopprettelig. Det hjelper ikke at vinner resten av årets kamper. Vi har blitt ydmyket for mange ganger.

John Olav Nilsen og Gjengen er de som best oppsummerer det hele (lett omskrevet):

Brann knuser flasker på fortauskanter. Det er det nærmeste vi kommer diamanter. Diamanter og kirsebær.