Den norske serien er ikke som andre serier. Den er ikke bare dårligere, den er også mer urettferdig. Det er nemlig hele seks lag som har kunstgress som underlag. Dette gir naturlig nok disse hjemmelagene en klar fordel. Alle som har spilt litt fotball vet at forskjellen på kunstgress og naturgress er betydelig.

Siden vi bor så langt nord som vi gjør, siden de klimatiske forholdene er som de er, er invasjonen av kunstgress i Tippeligaen samlet sett likevel av det gode. Det er dessuten ikke mulig å reversere denne utviklingen.

For hvert enkelt Tippeligalag gjelder det å tilpasse seg den nye situasjonen, ta det som en utfordring. Det har ikke Brann vært villige til. Hver gang ordet kunstgress nevnes har det vært en usedvanlig høylytt jamring og surmuling blant Brann-spillerne. I perioder har det til og med vært spillere som har nektet å spille på kunstgress. De sier seg selv at man ikke blir gode på kunstgress når spillerne inntar slike holdninger, hvilket statistikken også viser: På Branns elleve siste kamper på kunstgress har de tatt fire av 33 mulige poeng. Siden 2005 har Brann i snitt tatt 0,8 poeng pr. kamp på kunstgress.

Branns elendige opptreden i Ålesund på lørdag kom altså ikke som noen overraskelse. Alt er nemlig ved det gamle, i Branns verden er jorden fortsatt flat og belagt med naturgress. Brann ønsker ikke å tilpasse seg. Verken spillere eller trener mener det er behov for å trene på kunstgress før kamper som skal spilles på kunstgress.

I motsetning til Viking. De har alltid noen økter på kunstgress før de skal spille på slikt underlag. Og det er vel neppe tilfeldig at Viking er et av de beste kunstgresslagene i landet, eller?