Brann reiser hjem fra kalde nord, fra Tromsø, fra kunstgresset, fra alle negative statistikker, med tre vidunderlige poeng i sekken. Nå er Brann for alvor med å kjempe om en Europacup-plass, om en bronse. Til og med sølvet er innen rekkevidde.

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde den store troen på en Brann-seier før kampen, og denne svake troen sank enda noen hakk i første omgang. Da skjedde det nemlig fint lite fremover på banen, sensasjonelt lite. Jeg regnet med at Aalesund-marerittet skulle gjenta seg. Det var nemlig vanskelig å få øye på noe spillemønster, på en eller annen form for samhandling. Det så mer ut som det var en konkurranse i feilpasninger. En konkurranse som Austin, Sævarsson og Holmvik gjorde de sitt ytterste for å vinne.

Men som vi vet, Brann klarte å hente hjem alle poengene. Nok en gang er det Erik Huseklepp vi må sende alle takksigelser til. Han var den store forskjellen mellom to lag som forsøkte å drepe all fotballinteresse i dette landet. Hans betydning for dette laget mangler sidestykke. Jeg tør ikke en gang å tenke på hva Brann hadde vært uten ham.

Jeg må også berømme midtforsvaret. De hadde full kontroll på Tromsøs spisser. I grunnen fortjener hele laget litt skryt etter seieren. Det så ut som trekket med å trene på kunstgress før en kunstgresskamp gjorde utslaget. Det bør bli fast rutine.

Men, Steinar Nilsen, hvor ble det av underholdningen? Hvor ble det av spillet som skal varme oss fotballinteresserte? Hvor ble det av spillet som skal trekke nye publikummere til Stadion? Ja visst, er det viktig med tre poeng, og ja visst er bortekamp mot Tromsø en utfordrende oppgave. Det finnes imidlertid flere veier til en seier. Når en storklubb som Brann er involvert, må det forventes at underholdningsverdien er noen hakk høyere enn når småklubber som Sandefjord og Strømsgodset spiller. For den nøytrale seer må denne kampen vært et langt, langt gjesp.