Branns oppturer varer ikke lenge om gangen denne sesongen. Som regel er det bare én kamp og én seier før nederlag og tungsinn tar oss igjen. Før møtet mot Vif hadde Brann imidlertid vunnet to kamper på rad og noen optimistiske sjeler blant oss begynte å drømme om at Brann skulle bli et stabilt topplag, at de faktisk skulle gå hen å vinne tre kamper på rad.

Slik ble det ikke, i stedet fremsto Brann igjen, som så mange ganger før denne sesongen uten kraft, uten vilje, uten struktur, uten samhandling. Og når Erik Huseklepp ikke har en av sine supermanndager – som han har hatt mange av i år – men viser seg om en helt vanlig dødelig Tippeligaspiss, har Brann fint lite å by på. Det er fortsatt, nå helt på slutten av sesongen, vanskelig å få øye på et klart spillemønster.

Nå ryker medaljen, nå ender det opp i ingenting. Jeg er skuffet, skuffet, skuffet.