Déjà vu er en følelse av at noe som skjer, er en gjentagelse av noe en har opplevd før – uten at dette faktisk er tilfelle. Slik som for eksempel Branns bortekamper sesongen 2009. Hvor mange ganger har vi ikke sett det vi så i kampen mot Lillestrøm? Altså et Brann-lag som ikke er på hugget når dommeren blåser i gang kampen. Et lag som taper de fleste dueller, de fleste dødballene, som løper langt mindre enn motstanderne, som har store problemer med å etablere eget spill og som treffer med så få pasninger at vi faktisk har tall på dem. Det sier seg selv at et lag som spiller på denne måten, er drepende kjedelig å se på. Underholdningsverdien er fraværende.

Men Brann har jo vunnet fire kamper på bortebane, sier kanskje du. Vel, selv blind høne kan finne korn, sier jeg. Klart Brann kan vinne, selv med det syltynne opplegget sitt, i hvert fall når en av Norges beste spillere – Erik Huseklepp – er i startoppstillingen, og når vi av og til møter lag som for eksempel Bodø/Glimt og Fredrikstad.

Er det slik fotball storklubben Brann skal spille? Bør vi ikke forvente noe annet av Brann enn av lag som Sandefjord og Lillestrøm? Bør vi ikke kunne forvente at laget som tok gull for to år siden, forsøker å etablere et eget angrepsspill? Brann har blant de best betalte fotballspillerne i landet. Det må da kunne gjenspeiles i en eller annen form på banen.

Spillet har ikke akkurat vært forførende på hjemmebane heller, bare så det er nevnt.

Nå må Brann og Steinar Nilsen røske opp i de sportslige problemene, eller så vil de økonomiske problemene bli enda større. Det var vel neppe mange som etter kampslutt på Åråsen tenkte: Nå må jeg huske å fornye partoutkortet til uken.