Spillemessig ble møtet mot Rosenborg en fin liten opptur. Brann viste at de kan være på høyden med selv de beste. Fremover på banen var det flere enn Huseklepp som angrep. Det var spesielt hyggelig å se at backene involverte seg i den offensive delen av spillet. Både Sævarsson og Holmvik leverte årsbeste. Kjekt var det også at Nilsen, for første gang på lenge, lot to spisser få spille på topp. Vi kan si mye fint om Bakke, men noen klassespiss er han ikke.

Selv om Rosenborg ikke hadde annet enn æren å spille for, skal vi likevel ikke kimse av Branns prestasjonen. Gullaget fra Trondheim tok sesongavslutningen på alvor. Forsvaret deres pakket Huseklepp effektivt inn. Skjelbred løp uvirkelig mye på midten, og på topp var Iversen og Prica på hugget. Ett poeng mot de suverene seriemesterne er godkjent.

Brann viste at det bor mye positivt i laget, noe som kan foredles og stabiliseres. De kan hvis de vil, hvis taktikken stemmer og hvis de spiller på hjemmebane. Dessverre er det så altfor sjeldent at de viser seg fra sin mest forførende side. Som regel presterer Brann på jevne. Brann har aldri i løpet av sesongen vært inne i virkelige gode perioder, verken resultatmessig eller på andre måter. En seier har vanligvis blitt fulgt opp med et tap.

Og dermed ender Brann opp med en femte plass, en respektabel plass med tanke på hvordan sesongen startet, et hyggelig steg opp i forhold til i for, men likevel så uendelig langt unna det vi forventer, tror og håper at Brann skal prestere. Brann endte opp med 25 poeng mindre enn Rosenborg. Det er det umulig å være fornøyd med.