For et herlig treff.

Jeg kan ikke huske sist gang jeg var sikker på en Brann-seier lenge før slutt. Vanligvis er det neglebiting og ukontrollerte utbrudd helt til siste fløytesignaI. I dag var jeg avslappet og fin allerede etter 73 minutter. Da scoret Petter Vaagan Moen sitt sjuende mål for sesongen og Branns tredje mål for dagen. Da var kampen i realiteten avgjort og jubelen kunne slippes løs. Seieren smakte usedvanlig godt. Ikke bare fordi Brann tok et nytt steg unna nedrykksstriden, men fordi trenerskiftet har gitt ønsket effekt. Rune Skarsfjord-medisinen har så langt fungert. Brann er på bedringens vei.

Men det så virkelig ikke slik ut etter de første tjue minuttene. Den defensive midtbanen ga vekk store rom og presisjonen i pasningsspillet var elendig. Et bedre lag enn Kongsvinger hadde nok straffet Brann hardere. Sakte men sikkert kom imidlertid Brann inn i kampen. De ble plutselig effektive og klart best i de avgjørende situasjonene foran begge målene.

En slags fartsblindhet må nok også ta skylden for min oppfattelse av den svake innledningen. Etter å ha sett nesten alle VM-kampene – der de taktiske ferdighetene, de tekniske finessene, løpene, bevegelsene, farten har vært en fryd å se på – var det som om bataljen på Gjemselund Stadion sto helt i ro. Nesten alt som i VM har blitt sett på en selvfølge – overblikk, pasningssikkerhet og teknikk til å dempe en ball – ble bare vist sporadisk. Og de få fremmøtte på tribunen ga fra seg så lite lyd at jeg nesten savnet vuvuzelaen.

Tl gjengjeld jublet jeg lang høyere ved dagens scoringer.

Det var deilig med Brann-seier, deilig med tre mål, deilig med tre poeng. Men dessverre kan vi ikke friskmelde Brann helt ennå. Det er fortsatt mye som må rettes på, både offensivt og defensivt. Og de antatt største stjernene på laget, Huseklepp, Mjelde (og Guastavino) er langt unna godformen.

Hva synes du om kampen mot Kongsvinger?