"For det kan bare Huseklepp, og bare, bare han."

Nei, det ble ikke den kampen som vi hadde drømt om. Ett poeng på hjemmebane mot et av eliteseriens svakeste lag, er skuffende, og når vi vet at Brann, etter Huseklepps fabelaktige frispark, hadde seieren i lommen, er det ikke bare skuffende, det er forbasket irriterende.

Et smart og rutinert lag gir under normale omstendigheter ikke fra seg en slik ledelse på hjemmebane. Brann er dessverre ikke et slikt smart og rutinert lag. Selv om det skjer langt sjeldnere enn under Herr Nilsens dager som Brann-trener, feiler laget altfor ofte i avgjørende situasjoner.

I går var det en corner som ga Molde målet, en corner til Brann. Det er en utilgivelig bommert. Når Molde tidligere i kampen hadde flere gode kontringsforsøk etter Brann-cornere, burde Brann etter hvert sikret seg bedre bakover. Det gjorde de ikke og dermed kunne fjorårets sensasjon i Tippeligaen, Thioune, utlikne. Brann fikk smake sin egen medisin.

Det positive er at Huseklepp har funnet tilbake til fjorårsformen. Nå er han igjen involvert i alle Branns scoringer. Tre målgivende pasninger og tre mål på de tre siste pasningene, er en vidunderlig statistikk. Frisparket mot Molde var en perle.

Det er også en solid trøst at Brann igjen unngår tap. Nå har de spilt seks kamper uten nederlag, og det i seg selv – med tanke på den grusomme sesongstarten Brann hadde, med tanke på den administrative krisen klubben opplever, med tanke på den økonomiske krisen klubben opplever, og med tanke på den elendige gressmatten Brann måtte spille på i hele vår – oppsiktsvekkende. Vi burde derfor, muligens, vært fornøyde. Men det kan vi ikke være. Selv om Brann ikke har tapt en seriekamp siden 24. mai, er de nå faretruende nært kvalifiseringsplassen igjen. Kun tre poeng skiller Brann og Hønefoss. Det gjør meg nervøs.