Redder han norsk eliteserie?

Norsk fotball er i ferd med å sovne hen og bli like kjedelig som den var på 1990-tallet. Den gangen, og et godt stykke inn på 2000-tallet, var Rosenborg fullstendig enerådende. Alle andre lag var strengt tatt bare til pynt. Spenningen i norsk eliteserie dreide seg aldri om hvem som skulle bli seriemestere, men om hvilke lag som skulle rykke ned. For alle andre enn trønderne og middelmådige eksperter i ulike TV-studioer, var det en vond tid, som varte og varte. Jeg trodde aldri den skulle ta slutt. Selv i 2004 klarte Rosenborg å hente gullet til Trondheim, selv om Vålerenga hadde like mange poeng og samme målforskjell (+ 18) som Rosenborg.

I 2005 ble den, for alle andre norske lag, pinlig lange seiersrekken til Rosenborg omsider brutt. Det skapte absolutt ingen lykke i en Brann-supporters sinn, men det skapte spenning. Interessen for eliteserien våknet igjen. Folk stilte opp på kampene igjen. Tippeligaen var ikke lenger et langt gjesp, en tjuesekskampers transportetappe mot et nytt Rosenborg-gull. I flere år varte denne gullepoken. Men i 2009 var det slutt. Mens lag som Vålerenga, Brann og Stabæk trodde at det gikk en slags automatikk i å gjenskape seiersresepten, pøste Rosenborg inn nye millioner i laget. De skaffet seg den beste treneren og de beste spillerne som var å oppdrive. De hentet Kris Stadsgaard fra Serie A og Rade Prica fra Premier League. Rosenborg overtok hegemoniet igjen, og dermed forsvant spenningen i eliteserien, og med utvidelsen til 16 lag i eliteserien er det ikke en gang knyttet spenning til bunnstriden. Det lille som gjenstår av spenning dreier seg om hvilket lag som kan havne på den utsatte 14. plassen.

Rosenborg vinner og vinner, og skulle de tilfeldigvis være i nærheten av å gå på et poengtap, kan du være sikker på at en forsvarspiller på motstanderlaget, i siste minutt, gjør en ubegripelig stor tabbe, slik Jon Inge Høiland gjorde det da Stabæk tapte 2-1 på hjemmebane, eller at en dommer forærer Rosenborg et straffespark, slik dommer Svein Oddvar Moen gjorde det i møtet mellom Rosenborg og Odd (1-1). Det mest fantastiske eksemplet på denne auraen av lykke som laget Rosenborg omgir seg med, kom i den trettende serierunden.  Langt på overtid, mens ballen befant seg midt på banen, skubber Vikings keeper Rune Jarstein, av helt uforståelige årsaker, Rosenborg Trond Olsen overende inne i straffefeltet. Dermed får Rosenborg straffe og vinner kampen 2-1.

Jeg mener ikke at det er noe galt med Rosenborg. Tvert imot. Det er en mønsterklubb drevet at dyktige ledere. De fremstår som sympatiske og joviale. Alle som har vært i kontakt med klubben forteller om en enrom raushet og en ydmykhet som du garantert ikke finner på Kniksens Plass 1.

Likevel unner jeg dem ikke noe godt. Ikke fordi jeg hater dem, men fordi jeg elsker Brann. Jeg ønsker at eliteserien skal være noe mer enn Rosenborgs springbrett til deltakelse i Europa. Jeg vil at den skal bli attraktiv og spennende igjen.

Det er derfor jeg, av hele mitt hjerte, ønsker at FC København, og ikke Rosenborg, skal ta seg videre til Mesterligaen. Da er det fortsatt håp for eliteserien. Hvis ikke, med alle de 150 millionene som vil flomme innover brakka på Lerkendal, vil norsk eliteserie igjen bli like spennende som norsk kvinnehåndball. Og er det slik vi vil ha det?

Om en uke, på onsdag, heier jeg på FC København. Da heier jeg samtidig litt på Brann, på en fremtid der Brann ikke blir nødt til å selge sine største talenter til Rosenborg, slik de for eksempel måtte i 2002.