De trofaste.

Før sesongstart var det ingen som trodde at Brann kunne utfordre Rosenborg, men det var likevel en viss optimisme å spore. I 2009 hadde Brann tross alt tatt en respektabel femte plass. Derfor var det noen av oss som både håpet og trodde, med litt flyt, kanskje litt flaks, kunne bedre den tabellposisjonen. Vi hadde fortsatt Erik Huseklepp, Diego Guastavino var på gang og Erik Mjelde hadde vendt hjem. Det var bare de aller største pessimistene, de som alltid tipper Brann nord og ned, som spådde Brann som nedrykkskandidat.

Det ble imidlertid tidlig klart at det var dommedagsprofetene som skulle få rett denne gangen. På de sju første kampene vant Brann bare én gang, og da med et nødskrik mot svake Sandefjord. Den sportslige krisen var et faktum.

Det var ingen grunn til å tro at Brann skulle gjøre det bedre i 2010 enn i 2009. Steinar Nilsen viste seg nemlig å være en autoritær bajas uten tillit i spillergruppen. Spillergruppen viste seg å være mett, gammel og temposvak. Direktøren viste seg å være handligslammet. Styrelederen viste seg å være syk. Økonomien viste seg å være uten styring, og gresset viste seg å være råttent. Billettene var dyre, sangen var sur og pølsene var kalde. ”Inkluderende, ydmyk, målrettet, ærlig og entusiastisk” – liksom.

Det meste som kunne gå galt, gikk galt, og det er utvilsomt en rekke med svake avgjørelser og dårlig ledelse som til slutt førte Brann nedover på tabellen, og ut av cupen.

Stumpene av laget, stumpene av sesongen ble likevel reddet. Da Steinar Nilsen hadde spilt ut sitt siste kort og styret ikke hadde noe annet valg enn å sparke mannen de nettopp hadde gitt utvidede fullmakter til (som vi husker var han også sportssjef de to siste ukene av sitt opphold i Bergen), overtok assistenten roret, og han hadde den kompetansen som forgjengeren manglet. Spillergruppen var fortsatt mett, gammel og temposvak, men med noen smarte justeringer klarte han å skjule de verste manglene ved laget. Brann ble bedre, ikke mye, men nok til å sikre eliteserieplassen.

2010 har vært et mareritt for oss Brann-supportere. Det er derfor jeg nå ønsker den siste serierunden velkommen. Snart er det slutt på lidelsen. Om få dager kan vi begynne å se fremover.

Jeg håper at tre poeng mot Odd kan være begynnelsen på den fremtiden.