Jeg håpet imidlertid at det skulle bli et interessant debattforum, et sted der kreti og pleti, supportere og bergensere, skulle få uttrykke sine meninger om Brann.

For å lykkes visste jeg at bloggen måtte oppdateres ofte, at jeg måtte skrive umiddelbart etter kamper og store hendelser, og at bloggen aldri kunne ta ferie. Den måtte rulle og gå, året rundt, uansett hvor jeg måtte befinne meg i verden.

Jeg var ikke redd for at stofftilfanget skulle være lite. Så lenge jeg har levd har det alltid vært mange saker om Brann i avisene, ofte betente saker. Det tok da også bare tre uker før det begynte ”å koke” på bloggen for første gang.  Branns mest populære spiller, Raymond Kvisvik, ble – midt i sesongen, mens Brann lå på andre plass – solgt til Fredrikstad, som på det tidspunktet lå i motsatt ende av tabellen. I løpet av få timer var det over 250 personer som ville uttrykke sin mening om den saken.

Det ble den første av mange merkelige, mystiske og oppsiktsvekkende hendelser rundt Sportsklubben Brann. Noen av sakene som har vært oppe til debatt i mine 2079 dager som blogger er: Da Flo kom tilbake til Brann Stadion i Vålerenga-drakt. Da prøvespiller Cipot knakk foten i en treningskamp mot Birmingham. Euguren og Lagos superkorte opphold i Brann. Somas overgang til Viking.  Da Per Ove Ludvigsen trakk seg som sportssjef.  Gullet som kom hem. Mons Ivar Mjelde. Biljardkulen som nesten traff Evertons keeper Tim Howard. Charlie Miller. Sparkingen av assistent-trener Espen Steffensen. Salget av Helstad. Den elendige gressmatten Brann spilte på i fjor. Det økonomiske rotet. Alle lederne som måtte gå i 2010. Blant annet.

Den bloggen som imidlertid har skapt mest engasjement er denne:

”Det slår mot meg, alle de viktige kampene mot Rosenborg opp gjennom årene. Cupfinalene i 88, 95 og 99. Hjemmekampene i 2001, 2002, 2003 og 2004. De pinlige nederlagene på Lerkendal i 94 og 96. Og neste sesong er det 44 år. Dette blir for tungt. Ordet er fritt.”

Det var ingenting kontroversielt med denne korte kommentaren, men den ble skrevet like etter at Brann hadde tapt 1-3 på hjemmebane for Rosenborg i 2006. Et tap som knuste gulldrømmen det året. 399 mennesker hadde behov for å uttrykke sin sorg.

Mer kontroversielt ble det året etter da det begynte å skurre i forholdet mellom Branns kaptein Martin Andresen og Branns trener Mons Ivar Mjelde. På denne tiden var det over hundre personer som daglig skrev på bloggen. Det virket som byen var delt i to: Den ene halvparten støttet Mjelde og mente at han var sukessfaktor nummer én, mens den andre halvparten mente at Branns framgang skyldtes Andresens vinnervilje. Men uenigheten stakk ikke dypere enn at vi – på dagen ett år etter det forsmedelige tapet for Rosenborg – sammen feiret Brann første gull på 44 år.

Gullet i 2007 er naturlig nok, høydepunktet i min karriere som blogger og Brann-supporter. Jeg ble født i 1963 og følte, bokstavelig talt, på kroppen alle årene uten et seriemesterskap. I øyeblikket ser det dessverre ut som om det fort kan bli noe år til vi får oppleve noe lignende igjen.

Men hvem vet? Plutselig skjer det noe magisk som ingen har forutsett. I 2002 var den økonomiske situasjonen langt verre enn det den er i dag. Det var ingen som trodde at Brann i løpet av få år skulle bli både cupmester og seriemester. Det har skjedd magiske ting med Brann før. Det kommer til å skje igjen.

Dette er min blogg nummer 1000. Jeg vil i den anledningen takke alle som leser det jeg skriver, og alle dere som skriver innlegg og er med på å gjøre dette til et nettsted der mang en Brann-supporter klikker seg inn på.

Hva skal til for at vi Brann-supportere får en rekke gledelige høydepunkter i de neste 1000 bloggene?