Syklisk elendighet

Få områder i politikken er det så stor avstand mellom intensjon og vilje som i sykkelpolitikken. Det er en diger kløft, der brutte løfter og bortforklaringer runger som ekko fra en pinlig fjern fortid.

NRK har en god sak om dette i dag, der de refererer fra Syklistenes Landsforbunds store undersøkelse av partienes sykkelpolitikk i all landets fylker. Konklusjonen er at norske partier mangler en forståelse for at sykkel er en del av løsningen innen samferdselssektoren.

I september i fjor ønsket Syklistenes Landsforening å demonstrere hvor dårlig det sto til med sykkelbyen Bergen. KrFs Trygve Birkeland og Aps Ruth Grung fikk kjørt seg. Bergen og Hordaland kommer dårlig ut på en ny undersøkelse om partienes sykkelpolitikk. ARKIVFOTO: TOR HØVIK

Det ser ikke bra ut. I Hordaland er det bare SV som får hederlig karakter.

Et samlet storting vil at dobbelt så mange av oss skal begynne å sykle til og fra jobb. Det står i Nasjonal Transportplan for 2010-2019. Likevel blir det stadig færre. I 1992 ble syv prosent av reiser her i landet foretatt på sykkel. I 2005 var andelen fem prosent. Og utrolig nok: I 2009 ramlet vi ned på fire prosent.

Pinlig, er vel et dekkende ord her.

For to år siden laget byrådet en egen sykkelplan for Bergen. Planen var en ambisiøs og fager bløtekake av gode ønsker, med gode løsninger for å få opp sykkelfrekvensen i bilbyen Bergen. Etter lanseringen er det blitt stille. Og det er påfallende at ikke  byrådspartiene løfter sin egen plan i valgkampen, om ikke annet for å få score poeng for sine gode intensjoner. Det vitner ikke akkurat om politisk selvtillit.

Høyres fylkesvaraordfører Tom Christer Nilsen er i så måte et godt eksempel. Han forklarer mangelen på konkrete sykkeltiltak slik: -”Når det gjelder programmet vårt på samferdsel, så har vi valgt å ikke være så konkrete, fordi det er så mange prosjekter.”

Det er en ganske passiv holdning. Han kunne like gjerne sagt at årsaken til Hordalands dårlige sykkelstatistikk er mangel på politisk vilje og prioritering.

Syklist og NRK-reporter Linda Eide hadde et glimrende og godt researchet kronikk i Morgenbladet før helgen. I detaljerte punkter, med adresser, referanser og eksempler, viser hun hvordan politikerne med enkle midler kan legge til rette for sykling. Artikkelen er samtidig tankevekkende, fordi den på en elegant måte sier mye omhvor tafatte og lite handlekraftige norske politikere er i sykkelpolitikken.

Fraværet av sykkelpolitikk og tafatte bortforklaringer bekrefter en ting: At partiene i Bergen, med få unntak, ikke ser noen betydelig gevinst i å løfte sykling som alternativ i årets valgkamp. Programmene er til dels fylt med dårlig skjulte frierier til byens bilister, som tross alt er en gruppe med betydelig velgerpotensial. I rettferdighetens navn skal det sies at de fleste partiene heier på mer kollektivtrafikk og Bybanens videre ferd til alle bydeler. Men dette er å løpe inn åpne dører, fordi man allerede vet at det både er konsensus og statlige penger å hente.

Sykkelpolitikk er vrangere, fordi selve konseptet innebærer det å starte fra scratch, og ikke minst det å stille krav til velgerne. Og akkurat nå, de siste to ukene før valget, er det en skummel øvelse.

Men sykkelpolitikk trenger ikke være komplisert. I Bergen kan man starte med å skille sykkelfelt og gangfelt, og gjøre enkle grep for å dempe aggresjonsnivået mellom gående, syklister og bilister – der ofte syklistene blir skvist mellom barken og veden, mellom bilvei og gangvei. Ønsker politikerne at flere skal sykle, må de faktisk legge til rette for det.

I Bergen er situasjonen så kritisk at selv de enkleste konstruktive tiltak ville blitt sett på som grensesprengende. Og til det kreves ikke spesielt mye politisk handlekraft.

 

Write us your thoughts about this post. Be kind & Play nice.