Archive for september, 2011

  • Viktig menneskerettspris

    Thorolf Raftos Minnepris blir i år tildelt organisasjonen Sexual Minorities Uganda (SMUG) og dens leder Frank Mugisha. Årets prisvinner er Ugandas fremste forkjemper mot diskriminering og trakassering på grunn av seksuell orientering. Det er en kamp som handler om menneskerettighetenes mest grunnleggende formål: Å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra myndigheter og sivilbefolkning.

    Rafto-prisen er en viktig anerkjennelse av vinnerorganisasjonens innsats for en stigmatisert minoritet. Når prisutdelingen samtidig belyser hvordan statsstøttet homofobi sprer seg på det afrikanske kontinentet, fungerer Rafto-prisen nok en gang som en viktig påminnelse om store, strukturelle problemer på menneskerettsarenaen.

    I Uganda blir mennesker som bryter med samfunnets seksualitetsnormer utsatt for grove overgrep. Homoseksualitet omtales som «smittefarlig» forurensning som ødelegger samfunnet. Et lovforslag fra 2009 foreslår livstidsstraff for homofil praksis, og dødsstraff dersom dette gjentas.

    Dette er en skremmende situasjonsbeskrivelse som neppe ville blitt omtalt i norske medier i dag uten Rafto-stiftelsens arbeid.

    På samme måte ble norsk offentlighet først oppmerksom på den burmesiske demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi da hun fikk Rafto-prisen i 1990. Året etter ble hun tildelt Nobels fredspris. Ytterligere tre Rafto-pris-vinnere har senere mottatt fredsprisen.

    Gjennom 25 års virke har Rafto-prisen løftet frem undertrykte minoriteter og viktige globale utfordringer i kampen for menneskerettighetene. Bekjempelse av menneskehandel og seksuelt misbruk av barn, menneskerettsovergrep i Øst-Europa og Mexicos kamp mot narkotikakartellene er bare noen eksempler. Rafto-stiftelsen skiller seg dessuten fra tilsvarende organisasjoner ved at prisvinnerne også følges opp i etterkant.

    Alt dette illustrerer hvorfor Rafto-prisen er så viktig: Den bryter mark og bidrar til å belyse menneskerettsbrudd som ellers får altfor liten oppmerksomhet i verdenssamfunnet.
    For dette arbeidet har både prisen og stiftelsen oppnådd velfortjent nasjonal og internasjonal anerkjennelse. Vi gratulerer Rafto-stiftelsen både med årets pristildeling og med 25-årsjubileum i menneskerettighetenes tjeneste. Det er en institusjon Bergen har all grunn til å være stolt av.

  • Uheldig tvangssalgspraksis

    Siden 2007 har antall begjæringer om tvangssalg av eiendom i Nordhordland tingrett økt med 120 prosent. Økningen er tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet.

    I flere kommuner sendes ubetalte regninger for kommunale avgifter til inkassoselskapet Lindorff AS, som tilsynelatende er svært aggressive i sin tilnærming. Ifølge advokat Jan Olav Andersen kommer begjæring av tvangssalg veldig raskt, også på beløp under 1000 kroner.
    Rettslig sett har både kommunene og Lindorff sitt på det tørre, for dagens system tillater legalpant i eiendom for kommunale avgifter. Det er en firkantet fremgangsmåte, som ikke rettferdiggjør at ubetalte regninger på småbeløp fører til trusler om å tvangsselge folks hus og hjem.

    Kommunen har flere andre alternativer, og disse bør benyttes. For eksempel åpner skattebetalingsloven for å foreta trekk i lønn eller motregne beløpet mot skatt man har til gode. At det er raskere, enklere og tryggere for kommunen å true med salg av eiendom er ikke et godt nok argument stilt opp mot belastningen det påfører enkeltmennesker og deres familier.

    Personene dette handler om sliter ofte i utgangspunktet med alvorlige økonomiske problemer. En tvangssalgssak kan på toppen av dette generere høye tilleggsgebyrer. Løsninger som lønnstrekk, gjeldsordning eller refinansiering av huslån er i de fleste tilfeller mer pragmatisk og konstruktivt enn aggressive inkassovarsler.

    Et annet aspekt er at private inkassoselskaper tjener grovt på kommunenes nåværende rutiner. Eksempelvis har Lindorff svært gode marginer, og sitter igjen med et årlig overskudd på over 200 millioner kroner.

    Kommunene kan ikke fraskrive seg ansvar ved å skylde på praksis i et profesjonelt inkassobyrå. Det er rådmannen som avgjør om kommunen skal begjære tvangssalg. Hvis denne avgjørelsen ikke innebærer plikt til å vurdere virkemiddel og beløpets størrelse opp mot hverandre, er det et tegn på systemsvikt.

    Det er fullt mulig for kommunene å tøyle egen praksis ved å sette en nedre beløpsgrense for tvangssalg av bolig. En enda sikrere løsning for å unngå tvangsinndrivelse av småbeløp, vil være å innføre en lovbestemt grense. Her kommer Kommune-Norge til kort, men det er en problemstilling Stortinget bør engasjere seg i.

  • Lærerløfter i det blå

    I valgkampen for fire år siden lovet Høyre 1100 nye lærerstillinger innen 2013. Bergensskolen mangler fortsatt over 800 lærere for at Høyre skal innfri løftet. I budsjettet som ble lagt frem denne uken er det likevel ikke satt av midler til én eneste ny lærerstilling. Samtidig karakteriserer byrådsleder Monica Mæland 2012-budsjettet som «tidenes skolebudsjett for Bergen».

    – Våre ambisjoner fra 2007 står fast. Når vi oppsummerer i 2013, vil vi se at noen løfter oppfyller vi, noen overoppfyller vi og noen vil vi ikke greie å nå, sier byrådslederen.

    Monica Mæland burde ha høyere ambisjoner, og hun burde komme med mer ydmyk respons.

    Selv om byrådet har søkelys på inneklima og oppussing, og har satt av 6,5 millioner kroner til pilotprosjektet «Tidlig innsats», kan ikke Mæland vri seg unna at det selverklærte skolepartiet Høyre sliter med å innfri sine lærerløfter til velgerne. Skal det skje, må kommunens lønnskostnader økes med over 400 millioner kroner årlig. Det er ikke realistisk.

    Bergen er allerede den storbyen i Norge med lavest lærerdekning, og det er urovekkende at ressurssituasjonen fører til at tilpasset opplæring ofres og at undervisningen går på akkord med kravene i læreplanen. Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å akseptere at veksten i skolebudsjettet ikke er mer enn det som kreves for å holde tritt med den generelle lønns- og prisveksten.

    Denne saken handler imidlertid ikke bare om lærermangelen i Bergen, den handler også om tomme politiske løfter.

    Høyre har gått hardt ut i skole-
politikken, og nasjonalt har partiet gjenreist seg som et skoleparti i høstens valgkamp. Byrådsleder Mæland har fulgt trenden med visjoner om at Bergen skal ha Norges beste skole og en opptrappingsplan som innebærer både bærbare PC-er til elevene og bonusordninger til lærerne. Det er dessverre lite som tyder på at Høyres ambisjoner for bergensskolen er noe mer enn symbolpolitikk.

    Høyre kan gjerne kalle seg et skoleparti. Men da må partiet bevise at de faktisk evner å være det i praksis. Å satse penger på lærere er en god begynnelse.

  • Bra fordi det er norsk

    SCHMOKK: Serieskaperne Heidi Linde og Ole Martin Hafsmo klarer å suge oss inn i den banale og egentlig litt trettende par i trettiårene-handlingen, skriver Hans Petter Sjøli. Her spiller Yngvild Grotmol den frustrerte kjæresten Janne. FOTO: NRK/SCANPIX

    Samme dagsom NRK lanserte sin nye femårsplan (slikt driver de altså med i statskanalen), der kvalitet foran kvantitet er det nye mantraet, var det ganske passende at kanalen lanserte sin nye samlivskomedie «Schmokk». For selv om serien er florlett og ganske tøvete, så er det en talentfull og ganske vågal produksjon, som knapt ville ha funnet veien til de kommersielle kanalene.

    NRK Drama er inne på riktig spor for tiden. Fjorårets «Koselig med peis» var en gedigen opptur, ja, kanskje det beste norske tv-dramaet noensinne. Det sier kanskje ikke all verden. Tidligere har alle problemene med og i norsk film vært enda mer fremtredende i tv-universet. Overtydelige dialoger, oppstyltet spill, utydelig regi og en generell mangel på troverdighet har preget så å si alt som er laget av tv-dramatikk i Norge.

    «Koselig med peis»var et tydelig brudd med elendigheten. Det ble skapt et eget univers der vi som seere faktisk trodde på det som utspilte seg. Det er det troverdighet handler om – vi må kunne akseptere den virkeligheten som blir vist oss.

    Kanskje var også denne serien preget av overspill og teatralske fakter, men det fungerte likevel – fordi det var naturlig at slik skulle det være – i dette universet. Dessuten skapte man typer: Stein Winges alkoholiserte psykopat-nevrotiker av et skakt familieoverhode var en type for evigheten. Og selv om det ikke holdt helt inn for serieskaperne, var det som om serien var et turning point, eller en plattform å bygge videre på.

    «Schmokk» erikke like stilskapende som «Koselig med peis», og har en mindre definert estetikk. Men serieskaperne Heidi Linde og Ole Martin Hafsmo klarer å suge oss inn i den banale og egentlig litt trettende par i trettiårene-handlingen gjennom en leken og uærbødig narrativ tilnærming.

    Bruken av surrealistiske elementerfungerer utmerket, mest fordi (dette internasjonalt litt utbrukte) grepet virker friskt i norsk tv-underholdning. Hovedrolleinnehaverne, de ubeskrevne bladene Yngvil Støen Grotmol og Jan Martin Johnsen, ser ut som om de koser seg, og spesielt trønderen Johnsen har stort komisk potensial. Det er en lise å se nye og ukjente fjes i norsk film og TV. Gjenbrukssyken brer mer og mer om seg. Men bortsett fra Bergens-komikeren Christine Hope i en festlig birolle, befolkes «Schmokk» av ferskinger; bra!

    Serien erallerede nominert til Prix Europa (det europeiske svaret på Gullruten), men kommer neppe til å rekke helt opp. Til det er den for lite original og utfordrende. Vi skal være ytterst forsiktige med å overdrive skryten. Lite er mer provinsielt enn når norske anmeldere gir terningkast fem til Sivert Høyems klisjefylte gjørmerock, mens de samtidig gir en treer til det stilskapende britiske bandet Kasabian.

    «Schmokk» er ikke bra til å være norsk, men bra fordi den er norsk. Vi ligger fortsatt fem-ti år etter internasjonale trender; det kulturelle etterslepet har ikke forsvunnet med den eksplosive medialkulturelle globaliseringen på 00-tallet. «Schmokk» passer Norge anno 2011, selv om den internasjonalt kanskje virker noe etterdiltende.

    Dette sagt: TV 2 fortsetter med sesong 2 av «Dag», det mørkeste stykke TV noensinne sendt i Norge. Selv lot jeg meg ikke fascinere så veldig av sesong 1, mest fordi forventningene nok var spent for høyt. Kristopher Schau er sannsynligvis landets morsomste mann, men «Dag» – som han skriver i tospann med Øystein Karlsen – ble aldri skikkelig forløst, tross imponerende spill av Atle Antonsen. Det ble ikke mørkt nok.

    Iallfall ikke like beksvartsom visse sekvenser av forrige sesongs «Trygdekontoret» på NRKs fregnete og obsternasige lillesøster av en 3-er-kanal. Tirsdag var det nypremiere på Thomas Seltzers 90-tallistiske metaironiske talkshow, men aldri har hipsteren Seltzer vært mer neddempet enn i årets første program. Temaet var 22.07. og sinte unge menn. Og sannelig: Det ble sagt mer fornuftig om temaet i Seltzers trange trygdekontor enn i noe annet diskusjonsprogram.

    Det kan blivanskelig for Seltzer å bryte med den svært neddempede og alvorlige tonen i programmene fremover, for, som selveste Trygdebeistet spurte tirsdag: Er det mulig å tulle og ironisere med de vanskelige temaene etter det som skjedde på Utøya?

    Skuespiller Odd-Magnus Williamson, aller mest kjent fra «Torsdag kveld i Nydalen», fortalte at han allerede har lagt bånd på seg, og ikke lenger føler at den barske tonen han blant annet er beryktet for på Twitter har noe for seg. Seltzers ironiske letthet kan virke som en umulighet etter 22.07., men for alle som evner å se bak programlederens velformulerte, sarkastiske og kvasinihilistiske monologer, vet at det under Seltzers tant og fjas ligger et stort og gjennomtenkt alvor. «Trygdekontoret» er rett og slett et genialt tv-program. All ære til NRK som lar den uplasserbare Nesodden-hipsteren få holde på.

    Kvalitet foran kvalitet, er altså kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas´ idealistiske svar på fragmenterte utfordringen fra kommersielle kanalene. At han tør å satse på sprelske serier som «Schmokk» og særegne konsepter som «Trygdekontoret», viser at han ikke bare farer med prat.

  • Hetere regjeringsklima

    Hestehandel og markeringsbehov vil prege forhandlingene når regjeringen om en måned skal ferdigstille den sterkt forsinkede klimameldingen om nasjonale klimakutt.
    Spørsmålet er om et svekket SV vil kreve større nasjonale utslippsreduksjoner, og om et styrket Ap vil kreve reduserte utslippsmål, slik LO-leder Roar Flåthen ønsker seg. For miljøets del bør meldingen føre til bedre og mer restriktiv klimapolitikk enn regjeringen har ført til nå.

    For tre år siden knaket regjeringen i sammenføyningene under den store politiske uenigheten. Arbeiderpartiet måtte presses til å støtte målet om at to tredeler av kuttene frem mot 2020 skal tas innenlands. Etter det har EUs kvotemarked vokst, og det er usannsynlig at Norge når sitt nasjonale utslippsmål.

    Arbeiderpartiet peker på at så mange sektorer er integrert i EUs kvotemarked at et strengt nasjonalt kuttmål er ineffektivt, og i verste fall kan føre til økte utslipp i andre land. Samtidig mener SV og miljøbevegelsen at kvotemarkedet er befengt med så store svakheter at Norge bør gjøre sterkere innsats på hjemmebane.

    Å pålegge en sterkt forurensende transportsektoren store utslippskutt er ikke politisk fordøyelig, fordi tiltakene gir svært dårlig velgergevinst. Til og med SV ser at en doblet bensinpris vil legge ytterligere byrde til høstens begredelige valgresultat.
    Senterpartiet og småbedriftene i distriktene liker heller ikke tanken på økte belastninger for dem som er avhengig av bil og tyngre kjøretøy for å gjøre jobben sin.

    Finansdepartementet er premissgiver i forhandlingene. Departementets innstilling er at klimatiltak er svært kostbare, og peker på at det er industrien og oljesektoren som må ta store deler av belastningen ved en ny nasjonal klimapolitikk.

    Det er vanskelig å se hvordan slike diametralt motsatte standpunkt kan møtes og bli til effektive vedtak. Faren er at konfliktnivået fører til beslutningsvegring, og at meldingen blir utsatt nok en gang. Det vil være et stort nederlag for klimaet.

    For tiden finnes det for få nye tungtveiende politiske pådrivere for klimavennlig politikk. Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) har slått fast at Norge fremdeles skal være en utpreget oljenasjon, og har kommet på kant med egen partiledelse for det. Det at han er så tydelig om Norges karbonbaserte energiambisjoner, gir et uheldig signal til dem som ønsker satse penger og politisk prestisje på grønn energi.

    Hvordan regjeringen skal håndtere den store politiske uenigheten om mål og midler er vanskelig å se i dag, og forhandlingene krever klokskap. Ikke primært for å berge det rød-grønne prosjektet, men for å opprettholde Norges plikt og omdømme som miljønasjon.

  • Utrygge kvinner

    Antallet overfallsvoldtekter har økt dramatisk det siste året, og svært få voldtektsmenn blir tatt av politiet. Det har skapt utrygghet blant mange kvinner, og begrenset deres frihet i det offentlige rom. Utviklingen er uholdbar, men tryggheten kan ikke gjenvinnes bare med økt politiinnsats. I Stavanger er drosjenæringen, flyktningmottakene og kommunen mobilisert. Lignende tiltak må prøves i Bergen og i andre store byer.

    Politiet møter gjerne store vanskeligheter i arbeidet med å oppklare voldtektssaker. Av alle voldtektssaker i Hordaland i fjor ble bare hver fjerde oppklart. Det skapte så store bekymringer hos påtalemakten at det ble besluttet å granske 78 henlagte saker. Statsadvokatembetet måtte imidlertid konkludere med at det var lite politiet kunne gjort annerledes. Henleggelsene fremsto som korrekte og forsvarlige.

    Overfallsvoldtektene er ekstra vanskelige å oppklare. Av 19 anmeldte voldtekter eller forsøk på voldtekter i Bergen siden i fjor, er bare tre antatte gjerningsmenn tatt. I hele landet er det anmeldt 70 slike saker hittil i år, derav 40 i Oslo. I Oslo er det i år 16 flere anmeldelser enn i samme periode i fjor. Stavanger er det store lyspunktet, med 90 prosents nedgang i anmeldelsene de to siste årene. Selv om heller ikke kvinnene i Stavanger kan føle seg trygge, har det hjulpet å få bedre oversikt over risikomomentene, og å målrette politiets tilstedeværelse deretter. Ettersom flere potensielle gjerningsmenn har måttet legitimere seg, synes det som risikoen for å bli utsatt for overfallsvoldtekt har minket.

    Slik overvåking kan likevel bare brukes i begrenset omfang, både av personvernhensyn og av ressurshensyn. Forløpene til seksuelle overgrep i det offentlige rom kan dessuten være uklare på globaliserte og konfliktfylte møtesteder. I yngre årsklasser er det gjerne stort rom for seksuell utprøving blant norske jenter, går det frem av Oslo-politiets rapport om voldtekt fra i år. Manglende evne til grensesetting gjør jenter med lite utdanning og svak tilknytning til arbeidsmarkedet ekstra utsatt for overfallsvoldtekter. Gjerningsmannen er i svært mange tilfeller av utenlandsk opphav, trolig med et annet syn på seksuell frigjorthet enn de etnisk norske jentene har.

    At overfallsvoldtekter kan være forbundet både med klasse og etnisitet skaper risiko for at de ikke blir prioritert høyt nok. Det var sjokket over hvor mange kvinner som ble utsatt for slike forbrytelser i 2009, flere enn i Oslo, som fikk Stavangers myndigheter til å reagere. Bergens myndigheter må ta affære uten å vente på et lignende sjokk.

  • Bybudsjett med voksesmerter

    Trass i en viss satsing på helse- og sosialsektoren, og en gledelig heving av satsene for sosialhjelp til statlig nivå, er det noe usosialt ved budsjettforslaget som byrådet i Bergen har lagt frem. På den ene siden velger man å videreføre halvert eiendomsskatt for de bemidlede, med det inntektstapet dette gir en hardt presset kommune – og med et urettferdig takstgrunnlag, som Fylkesmannen har kjent ulovlig. På den annen side tapper man Bergen Bolig og Byfornyelse (BBB) for store summer, som kunne gått til å bedre boligsituasjonen for dem som trenger det mest.

    Dette kommunale foretaket har bl.a. til formål å etablere utleieboliger og andre botilbud og iverksette bolig- og miljøforbedrende tiltak. Likevel budsjetteres det med at BBB i økonomiplanperioden 2011 – 2015 skal bidra med drøyt 90 millioner kroner til bykassen, i tillegg til de 49 millionene som ble tatt ut i fjor. BBB bør ikke gjøres til en kommunal melkeku når boligsosiale oppgaver står i kø.

    At byrådet ikke allerede neste år klarer å nå sitt mål om å fjerne eiendomsskatten helt, lå i kortene all den tid Kommunaldepartementet avviste forsøkene på å trekke utbyttet fra BKK inn i driftsbudsjettet. For i det hele tatt å få godkjent budsjettet for inneværende år, og få til et akseptabelt budsjett for neste år, har byrådet måttet tappe kommunale bufferfond ganske kraftig. Nå står bare 90 millioner kroner igjen, noe som gjør kommunen «klart sårbar», for å bruke finansbyråd Liv Røsslands egne ord. Her driver byrådet et farlig spill.

    Byrådet fortjener ros for god økonomistyring og effektivisering av tjenestetilbudet innen de fleste sektorer. Det har bl.a. resultert i budsjett i balanse og økt handlefrihet. Større skatteinngang bidrar i samme retning, selv om fjorårets endringer i inntektssystemet gjør at staten graver til seg mer. At kommunale avgifter og egenbetaling øker med 3–4 prosent, er ikke mer enn vi må godta.

    Et tydelig utviklingstrekk for Bergen er større befolkningsvekst enn antatt, med særlige utfordringer i begge ender av aldersskalaen. På investeringssiden legges det opp til å etablere 2000 nye barnehageplasser de neste fire årene. Tre grunnskoler skal rustes opp, men behovet er atskillig større. Et nytt sykehjem og kompetansesenter for demente med 129 plasser åpnes i 2012, og ytterligere 90 sykehjemsplasser skal stå ferdig i 2015. Det er skritt i riktig retning, sammen med andre tiltak i eldreomsorgen, men ikke nok til å holde tritt med en galopperende utvikling. Og satsingen på sentrale oppgaver som bedring av forholdene for psykisk utviklingshemmede eller kampen mot rusavhengighet og lokal luftforurensning, er så lite offensiv at den ikke gir grunnlag for særlige forhåpninger.

  • Maktens parodi

    I ukene siden massakren på Utøya har politikere og andre opinionsdannere stått i kø for å oppfordre velgerne til å stemme ved dagens valg. Det er en oppfordring vi deler. Stor oppslutning om valget vil være et godt og viktig svar på det angrepet som rammet demokratiet 22. juli.

    Men skal vi snakke varmt om å stemme, må vi også se i øynene hva som er årsakene til at så mange ikke finner det bryet verdt.

    En årsak kan være at det lokale selvstyret gjennom lengre tid er blitt tappet for reelt innhold. Stadig flere lokalpolitikere føler seg overkjørt, fjernstyrt og bundet opp av sentrale myndigheter gjennom mer detaljstyring, økt øremerking, flere statlige pålegg og flere rettighetslover. Ansatte i offentlige institusjoner som skole og helsevesen opplever det samme. Det er et alvorlig faresignal om at pendelen har svingt for langt i retning sentralstyring i Norge.

    På Vestlandet har det skjedd en oppvåkning de siste årene. Bak det såkalte «Vestlandsopprøret» – som fortsatt er et litt for stort ord – skjuler det seg mange mennesker som har sett seg lei på ulike former for statlig overstyring. Det kan være bonden i Hardanger som ikke blir hørt i mastesaken, småbarnsmoren i Lærdal som frykter for sykehuset, selvbyggeren på Austevoll som vil bo nær havet eller lokalpolitikeren i Bergen som ønsker å bestemme over utviklingen i byens sentrum – for å nevne noen.

    Fylkesmannen er blitt selve prügelknaben for mange misfornøyde kommuner, bedrifter og enkeltpersoner, men det egentlige problemet er at de lovene han er satt til å etterleve – ikke minst plan- og bygningsloven – er altfor rigide for det varierte, langstrakte landet vårt. De lovene gis og endres av Stortinget. Det er også storting og regjering som direkte eller indirekte er opphavet til all den hodeløse detaljstyringen. Vi snakker altså om et politisk problem på sentralt hold, som i hovedsak må finne sin løsning nettopp der.

    Forsvarerne av lokalt selvstyre har fått ekstra tungt skyts denne høsten med utgivelsen av boken «Lokalt demokrati uten kommunalt selvstyre?». Der fremkommer det ikke bare at det kommunale selvstyret uthules stadig mer gjennom statlig styring og kontroll, men også at det kommunale selvstyret står rettslig svakt i Norge.

    Resultatet blir uklare ansvarsforhold i lokalpolitikken, der de som står på valg ofte ikke har ansvaret for eller full myndighet over de sakene som opptar velgerne mest.

    Den mye omtalte striden om budsjettet i Bergen viser også hvor skjevt maktforholdet er i tvister mellom kommune og stat, med staten som både part og dommer.

    I løpet av kort tid skal kommunalminister Liv Signe Navarsete legge frem en stortingsmelding om det lokale selvstyret. Innholdet i den meldingen, og viljen regjeringen viser til å følge den opp med konkret handling, er langt viktigere for lokaldemokratiets fremtid enn oppslutningen om dagens valg.

    Hvis ikke sentrale myndigheter er villige til å gi fra seg makt og til å akseptere større forskjeller mellom norske kommuner – et sikkert utfall av økt kommunalt selvstyre – er det grunn til å se mørkt på lokaldemokratiets fremtid. Et lokaldemokrati uten tung folkelig medvirkning vil råtne på rot.

  • Målet er mindre anonymitet på bt.no

     

    Bergens Tidende sitt mål er best mogleg debatt på alle plattformer, men det er ikkje sikkert krav om fullt namn på nett er den beste medisin.

    ARKIVILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

    Søndag trykte BT eit innlegg frå Raymond Larsen i Godvik på lesarkontaktsida med spørsmål om anonymitet i nettdebattar. Larsens håp var at BT vil gjere som VG, gå over til debattar med fullt namn.

     

    Under er innlegget til Larsen og mitt svar. Her finn du også bt.no sin nettikette. Kom gjerne med innspel og kommentarar: Korleis kan vi få mest mogleg interessant nettdebatt?

     

    I botn av bloggen er ei lenkesamling med det eg meiner er interessante diskusjonar kring debatten om anonymitet, trolling og såkalte flame wars på nett.

     

    Innlegget frå Raymond Larsen:

    «NETTAVISENES KOMMENTARFELT har gitt oss en arena med lav terskel for å delta i et offentlig ordskifte. Dessverre er det nesten umulig å føre en god diskusjon der fordi mediet er blitt inntatt av korsfarere av mange slag som kjemper mot sine mer eller mindre innbilte fiender; muslimene, sosialiststaten, freppere (Frp-medlemmer), New World Order, feministstaten eller barnevernet. Mange er voksne mens andre er åpenbart unge, ukonsentrerte elever på videregående skole, med laptop som rettighet, som ønsker å slenge om seg med mest mulig ukvemsord.

    I tillegg kommer trollene som Åsmund Nyvang trakk fram i BT 3/8. De som fisker med ekstreme eller usaklige argument for å hisse opp andre.

    Her er noen utdrag av en diskusjon på 20.07.2011 angående sultkatastrofen i Somalia:

    Hansomvetalt:

    Er det derfor de lukter så dritt? fordi de er uttørket.

    Plutonic:

    Problemer i deler av Afrika igjen. Gjør deg følgende lille tanke: Er det for lite mat og vann? Eller er det rett og slett for mange mennesker?

    Oligo:

    Det er for mange med liten IQ. Dermed blir det sånn. Om 100 år er det sånn i Norge også…

    Hansomvetalt:

    Bare hvis vi slipper inn alle somalerne inn i landet

    Det finnes langt verre eksempler. Når Nyvang mener at slike ytringer ikke «skal samlast opp og brukast til å slå folk i hovudet med ved seinare høve». Og uttaler at Synspunkt «er då ikke smittsamt», så tror jeg nesten at hans innlegg er et godt eksempel på trolling og særlig når han nærmest framstiller Internett som ungdommens tumleplass. Gamlinger (over 30) ingen adgang! Dessverre er det nok slik at synspunkt smitter, innimellom kan de smitte som en epidemi. Jan Erik Willgohs nevner i samme avis Rwanda, Jugoslavia og Nazi-Tyskland.

    Å FJERNE MULIGHETEN for å ytre slike ting anonymt i et offentlig ordskifte er ikke et brudd på ytringsfriheten slik tilsynelatende mange tror. Vi hadde ytringsfrihet også før nettdebattene, men et forum uten redaksjonell styring og uten at deltakerne trenger å stå personlig for sine ytringer er ikke et fruktbart forum. Det er ingen som sitter igjen med en økt forståelse for sine meningsmotstandere, men mange finner grobunn for sine egne fobier, og gjennom lenker postet der finner de fram til andre nettsteder og forum hvor de kan dyrke sin frykt. Det er ikke avisenes jobb å legge til rette for dette.

    Tormod Dag Fikse uttrykker i BT 28/7 en redsel for at de mange, positive effektene av anonymiteten skal bli ofret og ytringsfriheten innskrenket om anonymiteten fjernes. Fikse har noen gode poeng når det gjelder demokratiforkjempere og varslere. Det er avisenes plikt å legge til rette for at de som ikke kan uttrykke seg fritt blir hørt, og muligheten for anonymitet er et viktig virkemiddel i det arbeidet. Men kommentarfeltet i nettdebattene har altså vist seg å være et svært dårlig verktøy for å ivareta slike grupper. Dette er ting som nettavisene bør ivareta redaksjonelt ved å vurdere anonyme innlegg og velge om de ønsker å publisere disse slik de alltid har gjort i papirutgavene.

    EN ANNEN problematisk side ved anonymiteten er den svært økte sannsynligheten for falske innlegg og doble identiteter. Det er lett å forestille seg de som inntar to eller flere roller og diskuterer mot seg selv ved å skape ekstreme, dumme eller naive roller for å styrke sin egen argumentasjon.

    Nå har VG valgt å gå over til debatter under fullt navn. De har valgt å bruke Facebook som innlogging. Det er diskutabelt om det er en god løsning, men etter dette ønsker iallfall jeg igjen å delta i debatter på nett. Jeg håper BT og Dagbladet kommer etter

    I mellomtiden tror jeg skolen og samfunnet har en enorm oppgave i å lære våre unge om demokrati og ytringsfrihet. Når mobbebloggere sutrer for at sponsorene trekker seg og mener at deres ytringsfrihet blir begrenset når ingen vil støtte deres trakasserende ytringer økonomisk, så har de misforstått noe veldig, veldig viktig. Folk skal få si og mene som de vil, men de kan ikke forvente å bli betalt for det, og de kan heller ikke forvente at de ikke må stå for sine ord. Som et middel på veien vil jeg til slutt anbefale Trond-Viggo Torgersens klassiker: «Tenke Sjæl» Den finnes på nett.

    HER ER MITT SVAR TIL RAYMOND LARSEN:

    Raymond Larsen tek opp ei problemstilling som er hyppig diskutert i avisredaksjonar: Kva gjer vi med anonymitet på nett? Hypotesen har vore at dersom ein får folk til å skrive under med fullt namn, så vil debattklimaet endre seg til det betre. Det er fleire indikasjonar på at vi ikkje oppfører oss på vårt beste i forkledning.

    EKSPERIMENTET: Forkledd i halloween-kostyme tok folk pengar, medan dei utan forkledning lot pengane vere igjen i eit amerikansk eksperiment. Arkivfoto: AP Photo/Seth Wenig

     

     

    Sjølv fall eg for eit amerikansk psykologisk eksperiment for barn med og utan halloween-kostyme. Barna blei bedne om å ringe på i ein heim og be om snop. Sidan blei dei forlatne i gangen der det stod ei skål pengar. Barna utan utkledning let seg ikkje freiste. 80 prosent av dei med forkledning tok pengar.

     

    Det er vanleg å snakke om at vi som anonyme på nett blir de-individualiserte. Det er det som gjer at ein får seg til å skrive slikt ein ikkje ville ha skrive under fullt namn, som å påstå at somaliarar luktar drit fordi dei er svoltne – eller ta pengar i halloween-kostyme.

     

    Min respons til dei døma Raymond Larsen viser til, er at bt.no ikkje ønskjer slik debattkultur. Vi ønskjer best mogleg debatt på alle plattformer.

    Alle kommentarar på bt.no blir lesne av eit knippe nordmenn som jobbar i det svenske firmaet Interaktiv sikkerhet (IS). IS modererer etter retningslinjer for nett, såkalla nettikette, som er laga i BT. Der går det heilt klart fram at vi ikkje vil tillate rasistiske eller sjikanerande ytringar i nettdebatten. Vi vil heller ikkje tolerere hets av privatpersonar. Etter diskusjonar i redaksjonen har vi varsla Interaktiv sikkerhet om at vi vil at dei skal skjerpe rutinane – og ha låg terskel for å fjerne innlegg som bryt med nettiketten.

    Målet er også mindre anonymitet og fleire profilar med fullt namn. Vi undersøkjer difor høvet til å kunne gi dei som skriv under fullt namn fordeler som debattantar på bt.no. Førebels vil vi likevel ikkje følgje etter VG og gjere det umogleg å vere anonym. Det VG har gjort er å reinske opp i debattforumet sitt, eit liknande forum stengte BT for eit par år sidan. Raymond Larsen refererer sjølv til dei positive effektane ved å framleis tillate anonymitet på nett. Førebels veg desse tungt.

     BT.NOS NETTIKETTE:

    •  Vi ønsker debatt og uenighet velkommen, men vil ikke akseptere angrep på enkeltpersoner – verken forfatteren, meddebattanter eller andre.
    • Vi ønsker at bt.no skal være et åpent, inkluderende inviterende debattforum.
    • Vi forbeholder oss retten til å fjerne kommentarer som sporer av debatter.
    • Innlegg som inneholder rasisme, hets mot folkegrupper, virker injurierende eller krenkende, inneholder reklame, er i strid med opphavsretten eller på annen måte er i strid med norsk lov vil bli fjernet uten forvarsel.
    • Bergens Tidende forbeholder seg retten til å redigere eller trekke tilbake innlegg vi mener er i strid med våre grunnregler.

    MEIR LESESTOFF:

    Her er ei lita lenkesamling her til artiklar – og henvisningar til debatten om anonymitet på nett som eg har hatt god nytte av:

     Solid – med litteraturreferansar – sjå også artikkelsamlinga i botn): http://flagglima.com/2010/09/behovet-for-burka-i-nettdebatten/

    Origos Bente Kalsnes om ulike løysngar for moderering: http://blogg.origo.no/-/bulletin/show/678671_debatten-om-nettdebatten-og-origos-tekniske-loesning

    Interessant og ganske morosam artikel frå Observer om trolling og dei verste utslag av anonymitet: http://www.guardian.co.uk/technology/2011/jul/24/internet-anonymity-trolling-tim-adams

    Magne Lerøs meining: http://www.ukeavisenledelse.no/meninger/redaktorens_mening/article139436.zrm

    Frå Twitterdebatten – med masse lenker: http://hannelk.net/2011/02/anonymitetens-fordeler/

     For den spesielt interesserte – her er transkribering av møte frå 2009 om nettdebatten: http://voxpublica.no/2009/02/debatt-om-nettdebatt-en-dokumentasjon/

     Kronikk om deindividualisering: http://www.aftenposten.no/meninger/article4200481.ece

    Artikkelen her, men også kommentarane under: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4191574.ece

     

     

  • Tungen rett i munnen

    PANIKKEN RÅR?: Siv Jensen og Kristin Halvorsen – her fra en konferanse i 2009 – beveger seg begge farlig nært å spille partipolitisk mynt på Utøya-tragedien. Det burde de holde seg for gode til. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

    En uke igjen av valgkampen i dag: Nå gjelder det å holde stilen helt inn.

     

    Under appellen sin på Torgallmenningen lørdag understreket Frp-leder Siv Jensen at valget ikke handler om sympati, men om hvordan Bergen skal styres de neste fire årene.

    ”Alle har stor sympati med Ap og AUF etter terrorhandlingene. Men det er ikke det valget handler om. Aps politikk har ikke forandret seg, og de som ikke likte deres politikk før, liker den ikke bedre nå. Jeg har ikke blitt sosialdemokrat, selv om jeg har stor sympati med partiet”, sa Jensen til bt.no etter appellen.

     

    Logikken er grei nok: Det er lokalvalg, det er de lokale sakene som bør stå i fokus, og de færreste vil vel finne på å skifte politisk grunnsyn på grunn av terrorhandlingene 22. juli.

    Men likevel: Dette var ikke klok politisk tale fra Siv Jensen. Dersom Ap skulle løftes på en sympatibølge ved valget og ende på et bedre resultat enn partiet ellers ville fått, er det ingen som kan eller bør si noe på det.

     

    For vi har ikke bare allmenn stemmerett i dette landet: Vi har faktisk også frihet til å stemme ut fra akkurat hvilke motivasjoner og begrunnelser vi måtte ha. For alt jeg vet finnes det folk der ute som stemmer KrF fordi de liker gult, eller Ap fordi de liker dressene til Martin Kolberg.

    Det er faktisk lov. Og det må selvsagt være lov å stemme i sympati med Ap eller med et hvilket som helst annet parti, for den som måtte føle for det.

     

    I går var det Kristin Halvorsens tur til å plumpe uti. På Søndagsavisen på NRK P2 kom hun med følgende, ikke helt snorrette fromulering: ”Og jeg må si, at hvis ikke jeg har prøvd alt før valglokalene stenger 12. september for at det er venstresida som nå skal komme styrket ut av denne valgkampen og, etter den sommeren vi har hatt, at det ikke er Høyre og Frp som skal vinne det racet, da … nei, da sover jeg ikke godt på mange uker framover.”

     

    Det blir selvsagt galt, som Kristin Halvorsen gjør her, å knytte hendelsene i sommer direkte til valget. Etter den sommeren vi har hatt, at det ikke er Høyre og Frp som skal vinne det racet: Det er det samme som å si at folk bør stemme på venstresiden på grunn av Utøya.

    Hvilket er en oppfordring som er stikk i strid med den politiske borgfreden som har hersket siden 22. juli. Den som sier at ingen skal slå politisk mynt på tragedien, og at ingen skal knytte noe politisk parti til en forrykt manns ugjerninger. Lest bokstavelig, er Kristin Halvorsens utsagn lavmål og selvmål på en gang.

     

     Kristin Halvorsens utsagn er lavmål og selvmål på en gang

     

    Derfor håper jeg at både Siv Jensen og Kristin Halvorsen var uheldige med disse uttalelsene; at de ikke mente dem akkurat slik de falt. Men det er samtidig litt påfallende at det er valgkampens to store tapere (til nå) som uttaler seg slik, fra veldig pressede posisjoner på hver sin politiske fløy.

    Vi lever veldig godt med tydelige meningsforskjeller og skarpe utsagn i denne valgkampen – der har politikerne fortsatt litt å gå på. Men alle forsøk på å gjøre partipolitikk av Utøya er og blir et blindspor.

    På det punktet har de fleste oppført seg eksemplarisk så langt; nå gjelder det å holde tungen rett i munnen en uke til.

    Kanskje spesielt for Siv Jensen og Kristin Halvorsen.