Ytringsfrihet, men …

Ytringsfrihet, ytringsansvar, ytringskultur? I en ny bok gir debattanten Lars Gule oss noe uklare råd.

OPPMUNTRET: Uansett om Anders Behring Breivik var strafferettslig tilregnelig, og uansett om han gjennomførte en politisk aksjon eller brukte politikk til å pynte et stormannsgalt markeringsbehov, er det sannsynlig at samfunnsdebatten oppmuntret ham, skriver Frank Rossavik. FOTO: HÅVARD BJELLAND

Ytringsfrihet er et komplisert tema. Et utgangspunkt er likevel at alle er enige om at den ikke kan være absolutt. Det er snakk om «ytringsfrihet, men …». Striden bunner i hvordan vi vektlegger: Der noen av oss står hardt på det første ordet, altså «ytringsfrihet», og kun med stor motvilje aksepterer noe etter det andre, er det mange som ikke våkner til live før de kommer til «men».

Etter «men» kommer bl.a. hatefulle verbale angrep på enkeltmennesker for deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, for religion eller livssyn, eller for homofil legning, leveform eller orientering. Dette er straffelovens paragraf 135a nesten ordrett, og den er nokså ukontroversiell.

Loven skal verne mennesker mot hets for noe de er, altså deres identitet. Vernet mot hets for noe man velger å være eller gjøre, er svakere. Her kan man diskutere om religiøs er noe man er eller noe man velger å være, men det får i første omgang bare være en illustrasjon av vanskene feltet inneholder.
Man skal altså, etter loven, ikke løpe etter en person på gaten og rope «jævla homo», eller skrive det i avisen. Vernet gjelder også grupper. Det er ikke lov å si eller skrive at «jøder er onde».

Så kommer problemene for alvor. Er det lov å hevde at «islam er undertrykkende»? Her er det ikke angrep på enkeltmennesker, men på en religion. Mange muslimer vil likevel oppfatte et slikt utsagn som et angrep på dem personlig, og det kan man forstå, men skal de da være beskyttet av lov?

Her er vi inne i debatten som var het lenge før Anders Behring Breiviks myrderier i fjor sommer. Den har mange undertema. Ett av dem står sentralt i filosof og samfunnsdebattant Lars Gules nye bok «Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar»: Faren for at ytringer bidrar til ekstremisme.

Uansett om Breivik var strafferettslig tilregnelig, og uansett om han gjennomførte en politisk aksjon eller brukte politikk til å pynte et stormannsgalt markeringsbehov, er det sannsynlig at samfunnsdebatten oppmuntret ham. Det gjelder i alle fall de anonyme nettdebattene – et stort tema for seg – men trolig også det åpne ordskiftet. Jeg skrev allerede få dager etter 22.07. at noen av Frps politikere har et medansvar, og det mener jeg fortsatt.

Ett av Lars Gules anliggender er å peke på at den «folkelige» debatten i ulike nettfora smitter. Det er ingen tvil om at denne debatten – som ikke bare er anonym – i flere år har vært til dels hysterisk muslim- og/eller islamfiendtlig. 

Ord kan være overgrep i seg selv, skriver Gule, og de kan altså bidra til å oppmuntre folk som vil ta hatet ut i fysiske overgrep.

Men hva anbefaler han? Gule kan leses på minst to måter, og en av dem peker mot mer bruk av statens makt mot ytringer. Han argumenterer bl.a. for at paragraf 135a, som snart erstattes med en ny bestemmelse med samme innhold, har vært brukt for sjelden. Det er et «stort behov» for at flere saker bringes for domstolene, mener han. Samtidig virker det som om Gule motsier seg selv, for like etter understreker han at dette «ikke er ment som et rop på [ …] tettere juridisk kontroll med ytringer».

Gule diskuterer heller ikke hvorvidt flere dommer reelt sett vil gi et bedre ytringsklima. Man kan tenke seg at flere domfelte skaper større respekt for grensene loven er ment å sette, men det motsatte er jo også mulig, at dommer skaper en følelse av ufrihet som gir økt aggressivitet.

Samtidig understreker Lars Gule også at ytringsfriheten skal ha «svært vide rammer», at det er «denne friheten selv som er det avgjørende verktøy mot ekstremismen».

Vi husker debatten om ytringsansvar fra i fjor høst. Gule har sympati både for Eskil Pedersens krav om at folk må tenke gjennom mulige konsekvenser av det de sier, og for Jens Stoltenbergs svar, nemlig at det viktige er at folk tar ansvar for å konfrontere og korrigere ekstreme synspunkter når de ser dem.

Ut fra dette gir Lars Gule oss en bruksanvisning for god ytringskultur, hvordan vi skal og ikke skal ordlegge oss, hvordan vi skal argumentere. Alle som ønsker å bli bedre, vil ha genuin nytte av å lese boken hans. Man skal kunne mene det aller meste, men man har et ansvar for hvordan man mener. Ansvaret gjelder også redaktørene som gir eller ikke gir spalteplass.

Men Gules ytringsverden er intet teselskap: For folk som ikke greier å følge normene, finnes det andre sanksjoner enn politi og domstol: Man bør nektes spalteplass, for eksempel. Eller man kan fryses ut.

Her ligger svakheten i Gules prosjekt, det er elitistisk og litt autoritært. Formaningene om at et argument skal inneholde tre elementer («påstand, begrunnelse og hjemmel»), at ordvalget må være nennsomt og hensiktsmessig, og alt det andre, er krevende nok å forholde seg til for slike som ham og meg, mens det vil ekskludere mange mindre proffe debattanter.

En av grunnene til at deler av «innvandringsdebatten» sporet av, er – som Gule selv berører – at den offentlige debatten før nettets tid tildekket problemene ved innvandring. Hvis mange nå skal føle seg drevet tilbake til punktet der debatt i praksis ikke er mulig uten høyere utdannelse, er det ikke sikkert noen vinner på det.