Archive for august, 2011

  • Den «glemte» bydelen

     

    Sædalen med tilstøtende områder har de siste ti årene hatt en massiv utbygging. Nå tårner problemene seg opp fordi planleggingen ikke har vært god nok. Når man anlegger en helt ny bydel i god avstand fra sentrum, og ikke sikrer en infrastruktur som legger til rette for et skikkelig kollektivtilbud, gjøres beboerne helt bilavhengige. Det er åpenbart i strid med Bergens uttalte miljøbyambisjoner. «Byens mest overfylte skole», for få sosiale arenaer, ingen idrettsbane for de litt eldre guttene og jentene, manglende lokaler for korps og kulturskole samt en voksende menighet uten kirke, er også forhold som forklarer den lokale frustrasjonen.

    Med tilfellet Flaktveit i friskt minne, slo helsebyråd Hilde Onarheim (H) på et folkemøte fast at den fellen ønsker ikke kommunen å gå i her. En slik erkjennelse er et godt utgangspunkt, men den må følges av handling. Byrådspolitikerne viser til en arealanalyse som skal behandles i høst. Den bør omsettes i konkrete planer som raskt lar seg realisere. For i Sædalen begynner det å haste.

  • Palestinernes sak til FN

    I seks år har jeg regelmessig besøkt Israel og de palestinske områdene. Jeg er blitt kjent med lederne gjennom mange og ærlige samtaler som har skapt personlige bånd mellom oss. Vi kan ha uenigheter i begge leirer, men jeg tror mine samtalepartnere vet at Norge ikke velger side i dette: Vi er venn av både Israel og palestinerne.

    Jeg kan ikke huske at ledernes utsyn og fortelling om hva som kreves for fred har vært mer motsetningsfylt. Hver leder sier at han er rede til umiddelbare forhandlinger, i motsetning til den andre. Begge kan selvsagt ikke ha rett.

    Det er nedslående. For fortsatt sier det store flertallet av israelere og palestinere at de ønsker fred. Fortsatt sier det store flertallet at de er rede til å inngå de kompromissene de aller fleste mener vil kreves.

    KLASSISK UTFORDRING: Israelske soldater holder vakt ved det palestinske byprosjektet Rawabi. Byen skal bli et symbol på det moderne Palestina, med parker og kjøpesentre. Det er bare ett problem: Videre bygging er avhengig av en tilkomstvei. Men den er det Israel som må gi tillatelse til.

    Og jeg tror fraværet av en løsning er dårlig for begge parter, begge folk og en hel region der folk nå vender seg mot autoritære ledere med krav om menneskerettigheter, anstendige levekår og demokrati.

    En viktig sak i høst er palestinernes hensikt om å ta spørsmålet om rett til egen stat inn for FNs organer. Om lag 120 stater har i dag anerkjent den palestinske staten. Den palestinske presidenten sier han vurderer å be om medlemskap i FN gjennom en søknad til Sikkerhetsrådet. Han har også sagt at han vurderer å be FNs generalforsamling om en oppgradering av den palestinske status til å bli anerkjent som en ikke-medlemsstat av FN.

    Palestinerne argumenterer for at det internasjonale samfunn lenge har støttet deres rett til en stat og vist til at løsningen på konflikten må komme gjennom en tostatsløsning. Nå høster de anerkjennelse for sitt styresett, og hevder at okkupasjonen er det avgjørende hinder for at de kan styre sin egen stat.

    Mens forhandlingene er helt fastlåst, ser de at den israelske bosettingspolitikken på Vestbredden, og særlig rundt Øst-Jerusalem er blitt intensivert, til tross for at Sikkerhetsrådet helt siden 1980 har slått fast at denne politikken er i strid med folkeretten. De hevder at om utvidelse av bosettingene fortsetter, så vil det fysiske grunnlaget for en stat på Vestbredden snart være murt igjen.

    Israel på sin side, argumenterer sterkt imot de palestinske hensiktene om å gå til FN. Israel hevder dette er å se på som et ensidig skritt, i strid med forutsetningen om at den palestinske staten skal etableres på grunnlag av forhandlinger.

    De viser til at palestinerne er delt mellom president Abbas’ styre på Vestbredden og Hamas’ kontroll i Gaza. USA støtter denne skepsisen og har varslet et veto mot en FN-søknad i Sikkerhetsrådet.

    I skrivende stund vet vi ikke hvilken vei palestinerne vil velge, og vi kjenner ikke ordlyden i de forslag som vil bli fremmet. Derfor har ikke Norge avgjort hvordan vi vil stemme. Vi må se teksten og vurdere innholdet.

    Noe av det vi studerer nøye er hva som hendte den gangen Israel ble medlem av FN. Det er klare forskjeller på tiden rundt 1949 og vår egen tid. Men noen forhold er interessante.

    I 1949 var Norge både en del av FNs generalforsamling, og vi var medlem av Sikkerhetsrådet. Israel kom til FN etter at den jødiske staten etablerte seg gjennom en uavhengighetserklæring i 1948. Deretter fulgte krig med nabolandene inntil en våpenstillstand etablerte de grenser som senere har ligget til grunn, selv om det fortsatt står strid om hvor endelige grenser bør gå.

    I møte med FN forklarte Israel at anerkjennelse av stater og opptak i FN ikke var avhengig av at utestående grensespørsmål var avklart. Da, som nå, var heller ikke spørsmålet om Jerusalems status og datidens flyktningspørsmål avklart. Israel mente at disse spørsmålene måtte finne sin løsning gjennom forhandlinger, men at det helst burde skje med Israel som medlem av FN.

    Norge uttrykte tvil om tidspunktet for anerkjennelsen, men valgte å bygge på forsikringene israelske talsmenn ga. Norge og Island stemte for, Danmark og Sverige avsto.

    Når palestinerne nå fremmer sin sak, er det også en rekke uavklarte spørsmål i forhold til Israel. De kan ikke løses gjennom vedtak av en resolusjon, men gjennom forhandlinger med Israel.

    Det vet palestinerne, og det vil de trolig åpent erkjenne når de etter all sannsynlighet går til FN.

    – Jonas Gahr Støre

  • Truffet av lynet

    Jens Stoltenberg og Trond Giske feide over fire fylker på fjorten timer med tolv punkter i kofferten. You do the math.

    FINT BESØK: Jens Stoltenberg hos restaurantgründeren Alf Roald Sætre på Cornelius på Holmen under lynvisitten til Vestlandet i går. ”Næringsløftet” han og Trond Giske hadde med seg er i beste fall en god begynnelse. Foto: Ørjan Diesz

    Visst er det bra at Arbeiderpartiet har begynt å kurtisere vestlendingene. Og visst kan vi like at partiets lenge varslede kystoffensiv endelig materialiserer seg i noe mer enn prat. Dessuten vil alle her vest forstå at en statsminister og en næringsminister ikke kan slå seg ned på bryggekanten og bli sittende i ukevis. Valgkamp er hektiske greier, og det er mange rundt omkring i landet som skal ha både flesk og fjas og oppmerksomhet.

    La det være sagt: Vi er glade for at Jens og Trond kom innom som snarest i går!

    Men den lynkjappe lanseringen av ”Næringsløftet i Vest” – som er blitt til med rosverdig vestlandsk medvirkning – illustrerer dermed litt av det problemet Ap står overfor: Den store avstanden mellom sentralmakt og periferi i dagens Norge. Næringslivsledere i Nydalen og på Aker Brygge har en helt annen tilgang til Jens Stoltenberg, Trond Giske og maktapparatet deres enn de små og mellomstore bedriftene langs kysten, som til sammen genererer store deler av de inntektene storting og regjering fordeler.

    Helt lik kan tilgangen aldri bli, for Norge er et tynt befolket land med store avstander. Men det er problematisk for Ap at mange opplever at avstanden til Oslo-makten øker, og at Ap selv er blant de fremste symbolene på nettopp den makten.

    Som partisekretær Raymond Johansen selv sa det da han lanserte Aps kystoffensiv i 2010: ”Mange steder, ikke minst på Vestlandet, pågår det en diskusjon om verdiskaping og fordeling av ressurser. Der blir Oslo fremstilt som fienden. Samtidig er Ap sterkt definert som staten og Oslo”.

    Misnøyen bunner i at vestlendingene opplever at mye av det som kommer fra statsmakten er negativt, mens den positive drahjelpen uteblir. En lokalpolitiker i Ullensvang uttrykte frustrasjonen slik under den famøse mastestriden i Hardanger: «Det er Statens vegvesen som har bygget ned strandsonen i vår kommune. Og så skal en stakkars innbygger få nei til å bygge nytt naust. Strandsonen og fjellet er gulrøttene for oss som bor i distriktet, og nå vil regjeringen ta de fra oss.»

    Vestlendingene er vant til å skape verdier, men også opptatt av å ha godt armslag for å få det til. Fremskrittspartiets sterke stilling i mange kystkommuner på Vestlandet er ett av flere uttrykk for en lenge oppdemmet misnøye med stat og fylkesmann, byråkrati og skatter, byggerestriksjoner og arbeidstidsreguleringer. Rommet for det personlige initiativ for enkeltpersoner, bedrifter og kommuner har skrumpet inn, mens staten kan ture frem som den vil – og gjør det.

    Arbeiderpartiet har stor troverdighet på økonomisk ansvarlighet (som – NB – også er viktig for Vestlandet), på klassisk industripolitikk og økonomisk fordeling, men det er neppe særlig mange som ser på Ap som en spydspiss for desentralisering av makt, eller som småbedriftene og gründernes beste venn.

    Vestlandet går så det griner

    Det innser også Ap selv. På NRK i går kunne vi høre Jens Stoltenberg si at det «ikke er mulig å sitte på et kontor i Oslo og fullt ut skjønne hva som skal til for å sikre norske arbeidsplasser”, noe som lød som en riktig god start.

    Men punktene i Næringsløftet bærer likevel preg av å ha blitt til på et kontor. Det mest interessante og trolig vanskeligste punktet er at Ap skal forenkle regelverk og byråkrati, med beregnede innsparinger for næringslivet i vest på 1-2 milliarder kroner.

    Men vi trenger neppe noen delegasjon fra Oslo for å fortelle oss at vi skal være gode på sjømat, reiseliv og energi. Og vi hører unektelig ekkoet fra andre handlingsplaner og andre seminarer når vi får vite at det skal ”legges til rette for innovasjon både i næringslivet og det offentlige” og at ”de ulike virkemidlene må samordnes bedre”.

    Konkret? Ikke veldig. Kontroversielt? Nei. Målbart? Knapt.

    Så er det vel og bra at Ap minner oss om at det er skapt over 60.000 nye arbeidsplasser på Vestlandet siden 2005 – «med Arbeiderpartiet i regjering», som det heter. Og at det skal komme 40.000 nye arbeidsplasser de neste fem årene. Men det største problemet i øyeblikket er ikke mangel på arbeidsplasser, det er snarere mangel på kvalifiserte folk.

    Bergensregionen alene mangler 1000 ingeniører, i følge Bergen Næringsråd – hvor skal de hentes fra?

    For Vestlandet går så det griner, og har kanskje ikke veldig stor bruk for alle rådene fra sentralt hold. Vi har lavest ledighet, færrest på trygd og en verdiskaping langt over landsgjennomsnittet.

    Kanskje burde Ap heller sende delegasjoner over fjellet for å lære av vestlendingene i det som blir den største utfordringen for Norge i fremtiden, slik også Ap ser det: å skape verdier nok til å møte de store velferdsutfordringene som venter oss. Det hadde vært noe det.

  • Fattige barn

     

    Talet på fattige barnefamiliar har auka sterkt den siste tiårsperioden. Om lag 74.000 barn under 18 år lever no i familiar med varig, låg inntekt. I Jens Stoltenbergs to regjeringsperiodar er det blitt 6500 fleire fattige barn, trass i løfte om intensivert kamp mot fattigdommen, særleg målbore av SV. Heller ikkje dei to Bondevik-regjeringane greidde å snu denne utviklinga. «Arbeidslina», at det skal løna seg å vera yrkesaktiv, har stått i vegen for auka offentleg støtte til dei fattige. Behovsprøvd barnetrygd kan vera ein utveg.
    Veksten i talet på fattige barnefamiliar er spesielt sterk blant ikkje-vestlege innvandrarar. Det skuldast ofte ein kombinasjon av store barneflokkar og låg yrkesdeltaking blant foreldra. I familiar med bakgrunn frå Irak, Afghanistan og Somalia lever opp mot sju av ti barn i familiar med vedvarande, lav inntekt. Det er eit skremmande høgt tal, spesielt med tanke på at alle fattige barn, uavhengig av etnisitet, er ekstra utsette for å bli fattige vaksne, som igjen får fattige barn. Det er fare for at store deler av dei mest vanskelegstilte innvandrargruppene ikkje kjem seg ut av denne sirkelen.
    «Arbeidslina» har lenge vore den politiske prioriteringa både for integrering av innvandrarar og kampen mot fattigdommen. Forsommarens rapport om velferd og integrering gjekk langt i å understreka kor viktig yrkesdeltaking er. Det vart framheva som uheldig at ein del velferdsordningar, som særleg kom barnerike familiar til gode, kunne gje større inntekt enn arbeid. Kontantstøtta vart tilrådd avvikla for å få fleire innvandrarkvinner i arbeid.
    Det må løna seg å vera i arbeid for at velferdsstaten skal vera berekraftig. Samtidig er det vanskeleg å koma unna auka økonomisk støtte til dei foreldra som treng det mest, dersom barnefattigdommen skal reduserast. Ein utveg kan vera støtteordningar som ikkje blir inndregne ved lave arbeidsinntekter, som barnetrygd. Behovsprøvd barnetrygd ville vera eit brot med dei universelle velferdsordningane. Med behovsprøving og høgare ytingar kunne barnetrygd blitt ei viktig inntektskjelde for fattige foreldre, som gjerne ikkje får godt betalte jobbar.
    Sosialhjelp, som kommunane har ansvar for, er alt behovsprøvd. Sosialhjelp må også målrettast mot barnefattigdommen. Kommunane kan dessutan sørgja for at alle skuleaktivitetar og flest mogleg fritidsaktivitetar er gratis, for ikkje å setja desse barna og foreldra deira i klemme.
    Norsk fattigdom handlar ikkje minst som å kjenna seg utanfor og ikkje verdsett. Flest mogleg barn bør få sleppa den opplevinga.

  • Utsortering

     

    Om lag 30.000 av Bergens innbyggere er 70 år eller eldre. Når Pensjonistpartiet er alene om å nominere godt voksne mennesker på «sikker» plass ved kommunevalget, og den plassen ikke engang er sikker, betyr det at en ressurssterk del av befolkningen blir avskåret fra å gjøre seg politisk gjeldende i byens styrende organer.

    Selvsagt er seniorer like forskjellige som den yngre del av befolkningen. De verken vil eller kan samle seg i Pensjonistpartiet. Og vi må kunne anta at samtlige partier som får sete i det nye bystyret vil vite å ivareta også de eldres behov. Men saken dreier seg om mer enn å representere en viss aldersgruppe og dens interesser. Rent menneskelig kan dette minne om utsortering. I et demokratisk perspektiv er poenget at man kaster vrak på viktig livserfaring, historisk kontinuitet og vilje til å yte noe for fellesskapet. Dessuten er det snakk om mennesker som har tid og anledning til å prioritere politisk arbeid, noe det ellers kan skorte på blant folk i yrkesaktiv alder.

  • Misnøye med Obama

    Hvorfor er det så mange republikanere som kaster seg inn i kampen om å utfordre Barack Obama i 2012? Et av svarene er at stadig færre amerikanerne er fornøyde med jobben presidenten gjør.

    Nettsiden Real Clear Politics har samlet spørreundersøkelsene som måler Obamas «job approval» her. Kurven over hvor mange som mener Obama gjør en god jobb som president peker nedover, og snittet er nå på 43 prosent. Det er ned fra en topp på over 65 prosent i februar 2009, da Obama akkurat hadde flyttet inn i Det hvite hus i Washington.

  • Plass til flere?

    Racet om hvem som skal bli den republikanske presidentkandidaten i 2012 er fortsatt i startgropen, men mange amerikanske kommentatorer mener nå at det er tre kandidater som ligger i tet:  Mormoneren Mitt Romney, Texas-guvenør Rick Perry og Tea Party-kandidaten Michele Bachmann. Ja, også libertarianisten Ron Paul, som tross ok oppslutning i meningsmålinger liksom ikke blir tatt helt på alvor som en reell kandidat. I en lang analyse argumenterer statistikeren og fivethirtyeight.com-bloggeren Nate Silver for at det fortsatt er rom for flere kandidater.

    Silver setter kandidatene inn i et slags koordinatsystem, der den ene aksen går på om man er moderat eller konservativ, og den andre på om man tilhører det gode selskap i det republikanske partiet eller om er blant opprørerne (som Tea Party-tilhengerne). Konklusjonen til Silver er at det fortsatt er plass til nye kandidater. Både kongressmannen Paul Ryan og New Jersey-guvenør Chris Christie fyller blanke felt i koordinatsystemet og kan ha gode sjanser hvis de bestemmer seg for å stille til valg, mener Silver.

    Tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani vil derimot slite hvis han skal konkurrere om det samme segmentet som Mitt Romney, tror Silver. Men hva skjer hvis Sarah Palin bestemmer seg for å stille? Hun vil konkurrere med både Rick Perry og Michele Backmann om plassen. Men vil Palin stille? En avgjørelse er ventet i slutten av september, spås det i te-bladene.

  • Apropos Michele og gud…

    Jordskjelvet og stormen på USAs østkyst var guds måte å få politikernes oppmerksomhet på, sa presidentkandidat Michele Bachmann i Florida i helgen, ifølge The Washington Post:

    «I don’t know how much God has to do to get the attention of the politicians. We’ve had an earthquake; we’ve had a hurricane. He said, ‘Are you going to start listening to me here?’ Listen to the American people because the American people are roaring right now. They know government is on a morbid obesity diet and we’ve got to rein in the spending.»

    Det hele var bare en spøk, sier Bachmanns representanter.

  • Apropos Michele og gud…

    Jordskjelvet og stormen på USAs østkyst var guds måte å få politikernes oppmerksomhet på, sa presidentkandidat Michele Bachmann i Florida i helgen, ifølge The Washington Post:

    «I don’t know how much God has to do to get the attention of the politicians. We’ve had an earthquake; we’ve had a hurricane. He said, ‘Are you going to start listening to me here?’ Listen to the American people because the American people are roaring right now. They know government is on a morbid obesity diet and we’ve got to rein in the spending.»

    Det hele var bare en spøk, sier Bachmanns representanter.

  • Apropos Michele og gud…

    Jordskjelvet og stormen på USAs østkyst var guds måte å få politikernes oppmerksomhet på, sa presidentkandidat Michele Bachmann i Florida i helgen, ifølge The Washington Post:

    «I don’t know how much God has to do to get the attention of the politicians. We’ve had an earthquake; we’ve had a hurricane. He said, ‘Are you going to start listening to me here?’ Listen to the American people because the American people are roaring right now. They know government is on a morbid obesity diet and we’ve got to rein in the spending.»

    Det hele var bare en spøk, sier Bachmanns representanter.