Archive for oktober, 2011

  • Barneregister

    Negativ atferd blant skoleelever bør tas hånd om av skolene selv, uten å gå veien om et dataregister i Oslo.

    118 norske barneskoler har tatt i bruk et system som registrerer elevers negative atferd. Registreringsiveren kan i verste fall føre til pulverisering av ansvaret for et godt skolemiljø. Skoleledere og lærere bør kjenne elevene så godt at det ikke er nødvendig med en omfattende dokumentasjon av problem­atferd i Oslo for å vite hvilke tiltak som bør settes i verk fra skolens side. At Datatilsynet er kritisk til berettigelsen av registreringene, burde få konsekvenser for bruken av datasystemet Swis.

    – Hvis systemet viser at det er spesiell uro i storefri på fotballbanen, kan vi reagere med å øke bemanningen ute, sier rektor ved Møhlenpris skole, Kjell Damm, for å illustrere nytten av Swis. Det reiser spørsmål om hvorfor det skulle være nødvendig å først observere uroen, deretter registrere den i de riktige rubrikker for hva som ikke er tillatt og endelig analysere dataene før det er aktuelt å øke bemanningen ute. Erfarne skoleledere og lærere bør vite når de skal gripe inn, og på hvilken måte, uten å gå veien om et landsomfattende datasystem. I en krisesituasjon kan de under ingen omstendigheter vente med å gjøre noe inntil registreringsjobben og analysen er ferdig.

    Mangel på sanksjonsmuligheter overfor negativ atferd er et alvorlig problem for den norske skolen. Hjelpeløshet kan være noe av forklaringen på at så mange skoler har søkt assistanse hos Atferdssenteret i Oslo, som eier Swis. Problemet kan imidlertid ikke løses ved hjelp av et datasystem. Som samlet, landsomfattende kartlegging av negativ atferd blant skolebarna kunne kanskje et slikt system være til nytte. Det samme kunne kanskje være tilfelle for de omfattende regelheftene for hva som kan tillates og hva som ikke kan tillates. Men selv uten skoler som kjøpere av tjenestene er det usikkert hva pengene og arbeidet skulle resultere i.

    Tilbakemeldinger som Datatilsynet har fått tyder på at vidtgående og sensitive opplysninger om skolebarna blir lagret, ifølge rådgiver Eirin Oda Lauvset. Skolene definerer selv hva som er negativ atferd, og registreringene ligger i systemet og kan brukes i hele skoletiden. Rammene for dette er så vide at mange foreldre er bekymret, med god grunn.

    Kunnskapsdepartementet har brukt urimelig lang tid på å gjøre rede for om opplæringsloven gir rom for denne typen registrering. Det virker som en bekreftelse på departementets egen hjelpeløshet overfor skolenes sanksjonsmuligheter. Nye datasystemer kan ikke kamuflere denne hjelpeløsheten.

  • Hvorfor Ylvis?

    Programmet deres er like festlig som Barnas supershow, men selv godt voksne hipstere digger dem.

    «Vi må aldri slutte å være morsomme. 
Da vinner Ylvis-folka.»
    Halvor Dahl (Twitter)

    Les det følgende som et forsøk på å forstå. Det skal handle om komiker-
brødrene Ylvisåker, som, etter mine 
begreper, ikke er særlig morsomme. Til tross for dette etter mitt syn åpenbare faktum, får de to holde på, i program etter program, i konsept etter konsept. Humoren deres kan oppsummeres som et forsøk på å utviske skillet mellom barne- og voksenhumor – ikke gjennom en snedig fusjon – men ved å få voksne mennesker til å le av det barnehage og -skolebarn finner festlig.

    FOTO: TVNORGE

    De får det til, og det er jo det verste. Folk ler. De strømmer til showene deres og elsker tv-programmene deres. Kritikerne jubler. Det nye talkshowet deres på TVNorge, «I kveld med Ylvis», produseres av de kuleste karene i bransjen, nemlig Bård Tufte Johansen og Harald Eia og deres selskap Funkenhauser. Sistnevnte, innovatøren og hipsteren Eia, uttaler at Ylvis-brødrene er både flinkere og morsommere enn ham selv. Selv sitter jeg med følelsen at hypen skyldes et generelt kvalitetsforfall, eller: Er man i ferd med å bli gammel?

    Ok, jeg kan innrømme at de to har en viss løssluppenhet ved seg, som er et krav for enhver entertainer. De fjoller, klovner og har det artig. De er noen 
likendes typer. Men det viktigste mangler: Det er smått med så vel sjarm som oppfinnsomhet. Til å avhjelpe det første har brødrene i det pågående talkshowet hentet inn den høyhårete Calle Hellevang-Larsen fra BI-humorens stjernetrio «Raske Menn». Han er en ganske inn-tagende fyr, og kan blidgjøre selv de 
sureste blant oss. Men selv om hans inntreden bidrar til at sjarmfaktoren økes noen små knepp, berger han ikke programmenes nær totale mangel på skarpsinn og originalitet. Det rusles og slentres i for lengst nedslitte stier.

    Som programledere er de mer interessert i seg selv enn i gjestene som skubbes på plass etter at de tre har gjøglet seg gjennom programmets første bolk. Det kan man både forstå og tilgi. Hovedprogramleder Bård Ylvisåker er en utrenet intervjuer, noe som ble svært tydelig da den svenske komikeren spastikeren/Jonas Gardell slapp til sist mandag. Det var ingen kjemi, ingen kontakt, og samtalen ble deretter.

    Ylvis den yngre trives langt bedre når han babler med broren eller hopper opp på pulten sin for å rope et eller annet. Jeg har ingen problemer med selvopptatte 
programverter. David Letterman, for eksempel, er en gudbenådet vitseforteller, men en relativt innskrenket intervjuer. Men tre av denne type, som «I kveld med Ylvis», blir i overkant.

    Men som sagt og innrømmet: Kanskje tar jeg feil. Og kanskje er det Ylvisenes trang til å bre seg ut som er problemet. De er, sier kjennere, flinke innenfor revyformatet, der de makter å blande verbalkomikk og musikk på en til tider virtuos måte. De burde således kanskje holde seg til revy (showet «Ylvis 4» har som kjent gått for fulle hus i Bergen, og sparkes i gang på nytt i Oslo i neste måned)? Det sagt: Alle vil som kjent ha sitt eget talkshow. Og så lenge publikum liker det som serveres (første program hadde 460.000 seere), er vel det meste tilgitt.

    Humormiljøet er, som alle andre miljøer i Norge, bitte lite. Folk er avhengige av hverandre og mange dukker opp på begge sider av bordet, både som artister og produsenter. Dette skaper en i overkant studentikos stemning. Det er ingen fadermord i sikte. Det er vel og bra at folk er forlikte, men det kan føre til en viss slapphet og mangel på internkontroll. Et guffent eksempel på selvkløingen i humorkretsen er denne Komiprisen, som er en oppvisning i slentrende kameraderi, attpåtil direktesendt på TV.

    Som innenfor andre arenaer av popkulturen var 1990-tallet en frigjøringsperiode for norsk humor. Nevnte Eia/Tufte fungerte som humorens svar på rockebandet Nirvana. Det gamle føltes med ett veldig gammelt. Undergrunnen ble etter hvert mainstream, noe som virker helt umulig i dag. Det er vanskelig å skue en hovedstrømning blant de yngre komikerne utover et relativt vennligsinnet klovneri. Ylvisbrødrene kan sammenlignes med TV 2s humorflaggskip «Torsdag kveld i Nydalen», som er lunt og trivelig og omtrent like nyskapende som gudbrandsdalsost.

    Akk, ja.Det er vel noe som er gått en hus forbi. En venn fra Bergen beskylder meg for Oslo-elitisme når jeg innrømmer at jeg ikke får fot for Ylvis-guttenes ablegøyer. Og det selv om jeg har mine røtter fra revybeltet i de nordre delene av Trøndelag. Så da gjenstår spørs-
målet: Er Ylvis et Bergens-fenomen? 
Og i så fall: Har jeg i det ovenstående provosert en hel by?

    Hans Petter Sjøli

  • Problemet PST

    Det er nødvendig å granske PSTs innsats under terrorangrepene, men svaret er ikke å oppnevne nok et granskingsutvalg.

    Under trontaledebatten foreslo Frp at Stortinget nedsetter et uavhengig utvalg for å granske Politiets sikkerhetstjenestes (PST) innsats i tilknytning til terrorangrepene 22. juli.

    Frps konfronterende målsetning er å avdekke om PST har begått så store feil at PST-sjef Janne Kristiansen må trekke seg. Ifølge Erna Solberg åpner Høyre kun for en kartlegging for å se om PSTs ressurser og oppgaver er i balanse. PST på sin side har nedsatt to interne evalueringsutvalg ledet av anonyme avdelingsdirektører.

    Det er åpenbart at politiets sikkerhetstjeneste står svært sentralt når myndighetenes håndtering av terrorangrepene skal granskes. Denne oppgaven inngår derfor også i mandatet til den regjeringsoppnevnte 22. juli-kommisjonen.

    Prinsipielt sett burde kommisjonens oppdragsgiver være Stortinget, ikke regjeringen. Men selv om en regjeringsoppnevnt kommisjon ikke er en optimal løsning, er det vesentlig at den ble vedtatt med oppslutning fra alle partilederne. Opposisjonens innsigelser er relevante, men burde vært reist på et langt tidligere tidspunkt.

    Et poeng med å vurdere terrorhåndteringen samlet er å unngå avgrensningsproblemer og dobbeltarbeid. Hvis nye utvalg skal oppnevnes hver gang det oppstår mistanke om at en etat har opptrådt klanderverdig, blir evalueringen både uhåndterlig og fragmentarisk. Vil Frp at Stortinget oppretter en separat gransking for politiet, en for sykehusene og en for helikoptertjenesten?

    Når det gjelder PSTs egenevaluering, skulle det bare mangle at de foretar en kritisk gjennomgang av egne rutiner. Det samme må forventes av alle etater med en rolle i terrorhåndteringen. Det problematiske er at PST-sjef Janne Kristiansen nok en gang har forsøkt å strupe informasjonsflyten.

    At Stortinget ikke forestår en separat utredning, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at granskingen av PST blir mangelfull. Men hvis både folk og folkevalgte skal kunne ha tillit til at landets etterretningstjeneste drives forsvarlig, er det uakseptabelt at PST får monopol på å definere sannheten om egen innsats. Det kan heller ikke aksepteres at eventuelle feil, strukturelle problemer og ressursmangler ikke blir kjent før den endelige kommisjonsrapporten legges frem i august neste år.

    Her er det essensielt at PST er direkte underlagt Justisdepartementet. Departementet må stille krav til evalueringsarbeidet og legge premisser for gjennomføringen av interngranskingen i PST.

    Mer åpenhet har vært nevnt en del ganger de siste månedene. Dette er en anledning til å vise at det er mer enn en floskel.

  • Skattepolitisk snuoperasjon

    Kan Arbeiderpartiet vrake formuesskatten, må Høyre kunne parkere 
motstanden mot eiendomsskatt.

    LO-leder Roar Flåthen åpner for fjerning av formuesskatten, slik næringsminister Trond Giske (Ap) også har gjort. Dette er viktige signaler om skattepolitisk nytenkning i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Roar Flåthen og Trond Giske er med god grunn bekymret for den belastningen formuesskatten påfører norske bedrifter. Denne særnorske skatten bør erstattes med eiendomsskatt, i samsvar med NHOs anbefaling. For at omleggingen skal være politisk mulig, må Høyre vise tilsvarende vilje som Arbeiderpartiet til å parkere gamle kjepphester.

    Norge er ett av få land i OECD som har beholdt formuesskatten, og utmerker seg i tillegg ved å ha svært lav beskatning av fast eiendom. Norske bedrifter taper konkurransekraft på denne skattemetoden. Formuesskatt er en større belastning enn eiendomsskatt ville vært, og tapping av formue går på bekostning av investeringsevnen og investeringsviljen til mange eiere. En slik tilleggsbelastning, i et land som fra før av har lønnsutgifter i verdenstoppen, er et sjansespill med fremtidige arbeidsplasser og skatteinntekter.

    Statsminister Jens Stoltenberg ser riktignok ingen grunn til å ta opp en debatt om formuesskatt nå. Det skyldes forholdet til SV, og at formuesskatten er den viktigste grunnen til at SV kan skryte av at inntektsgapet mellom rike og fattige er blitt mindre med SV i regjering. Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) er mindre avvisende enn statsministeren, riktignok bare når det gjelder innretningen av formuesskatten. Signalene fra Roar Flåthen har også forbehold om begrensede endringer, som bare vil komme næringslivet til gode, men de viser fremfor alt hvilken vei Arbeiderpartiet vil slå inn på, gitt at SV kan utmanøvreres.

    Den største bøygen for Arbeiderpartiet vil være hvordan inntektene fra formuesskatten, bortimot 13 milliarder kroner, kan erstattes. Eiendomsskatt er det åpenbare svaret. Det finnes knapt et mer velegnet skatteobjekt. Eiendom er enkelt å registrere, skatten kan utliknes i forhold til verdifastsettelse og skatteobjektene er umulige å flytte til land med lavere beskatning. Det finnes knapt en partipolitisk nøytral økonom som ikke ville anbefale eiendomsskatt fremfor formuesskatt og en rekke andre skatter og avgifter.

    Den politiske vegringen mot eiendomsskatt er like lite fornuftsbasert som troen på formuesskatt. Men vegringen har fyrt opp under en sterk folkelig motstand. For politikere er det farlig å utfordre denne motstanden. En mest mulig tverrpolitisk snuoperasjon er nødvendig for en mer rasjonell beskatning. Den rasjonaliteten har bare Høyre nok politisk manøvreringsrom til å gå i brodden for.

  • Leigemarknad for dummingar

    Nybygde utleigehusvære for vanlege leigetakarar er knapt å oppdriva i Bergen. Det kan skapa alvorlege problem for byveksten.

    SKAL HUSE MANGE: 727 studentar skal få husrom på Grønneviksøren. Studentsamskipnaden meiner det vil dempa prispresset på den private marknaden. FOTO: ODD E. NERBØ

    Studentsamskipnaden er nesten åleine på nybyggmarknaden, men er avhengig av subsidiar for å kunna tilby akseptable husleiger.  Utan statstilskot ville dei nye studenthyblane på Grønneviksøren kosta 5000-5500 kroner månaden i gjennomsnitt, medan leiga er fastsett til 3500 kroner.  Studentsamskipnaden reknar med at ein kommersiell aktør minst ville krevd 6000 kroner månaden, om nokon hadde greidd å byggja like billeg. Det ville vera utanfor rekkjevidde for dei aller fleste studentar.

    Utleige skjer mest berre i eldre bygardar, eller i kjellarhusvære og andre typar attåtnæringutleige i private småhus. Nordmenn er ein nasjon av sjølveigarar, 85 prosent av landets innbyggjarar bur i eigen bustad.  Eigarane innkasserer så godt som heile den statlege subsidiepotten til bustadføremål.  Finansdepartementet har rekna ut at berre skattefrådraget for renter å bustadlån utgjer 30-55 milliardar kroner året. Andre indirekte subsidar utgjer ein like stor tilleggssum.

    Eit liv som leigetakar er økonomisk vanvidd med slike støtteordningar; det er bustadformuen som har skapt velstand blant folk flest. Jamvel dei som har lite å rutta med kan døy som millionærar, om offentlege styresmakter først har hjelpt dei inn på sjølveigarmarknaden. Og denne sjansen bør fleire få, meiner eit utval nedsett av regjeringa.

    Utvalet rår til at fleire skal få såkalla startlån, som for det meste går til toppfinansiering, inntil hundre prosent av kjøpesummen. Startlån blir tildelt dei som elles ikkje ville hatt råd til å skaffa seg eigen bustad. Låna er finansierte gjennom Husbanken og formidla av kommunane. Utvalet meiner startlån også bør brukast til refinansiering av gammal gjeld, med løpetid opp til femti år og med høve til avdragsfri periodar. Eventuelle tap er det tenkt at kommunane skal ta.

    Assosiasjonane til den amerikanske subprimekatastrofen er vanskelege å unngå. I USA vart det gjeve store lån til huseigarar som i utgangspunktet ikkje var i stand til å ta hand om gjelda.  Dei norske startlåna har hittil vore heller lite misleghaldne, føresetnaden for å gje slike lån er då også at betalingsevna er til stades. Men di fleire vanskelegstilte som blir trekte inn i sjølveigarideologien, di større blir faren for at det oppstår ei bustadboble. Det statlege Finanstilsynet er så bekymra for bobleøkonomien at frårår banklån på over 85 prosent av marknadsverdien.

    Utvalets tilrådingar viser lita interesse for utleigemarknaden. Men alle kan ikkje bli sjølveigarar, alle bør ikkje bli sjølveigarar. Og det finst ei grense for kor få utleigehusvære eit bysamfunn kan ha før det ikkje lenger framstår som attraktivt for etterspurde arbeidstakarar. Mange er på kortvarige oppdrag, mange vil ha den fridomen som det å bu til leige inneber, andre treng leigehusvære i samband med familieoppløysing.
    Det er ikkje berre studentar som har bruk for nokolunde rimelege utleigehusvære.

    I tillegg til Studentsamskipnaden opererer også Bergen kommune i nokolunde stor målestokk på nybyggmarknaden.  Bortimot 200 nye, kommunale bustader står på investeringsprogrammet. Tildeling er behovsprøvd, berre dei mest vanskelegstilte når fram i denne køen.

    Bergen har rikeleg tilgang på hybelbaronar. Store, seriøse aktørar er det færre av. For nokre år sidan vart det gjort eit framstøyt for å få bustadbyggjelaga til å engasjera seg i nybygging av leigehusvære saman med Bergen kommune. Samarbeidet stranda på lovhinder: Det er slutt på den tida då kommunen kunne bruka den ikkje-kommersielle bustadkooperasjonen som sin forelenga arm. No krev lova at det skal opnast for fri konkurranse om slike oppdrag, med lik tilgang også for kommersielle aktørar.

    Waldegruppen på Frekhaug er kanskje den einaste private interessenten som har oversett oppfatninga av at å byggja nye utleigebustader på forretningsmessige vilkår er økonomisk vanvidd.  I Bjørndalsstølen i Bergen disponerer Walde Utleie A/S 75 nybygde bustader, derav 71 for utleige, medan fire er selde. Dagleg leiar Steinar Jensen seier drifta ber seg så lenge husbankrenta ikkje er stort over fire prosent. Så knappe er marginane, men med husbanklån på under tre prosent rente med ti års bindingstid er den framtidige profitten «greit berga» av den europeiske gjeldskrisa.

    Waldegruppen har satsa på utleige for å sikra seg jamnare sysselsetjing for entreprenørselskapet i gruppa enn det som ville vera mogleg med berre sal av nye bustader, og har kombinert utleige med høve til å kjøpa husværa for dei som bur der. Leiga for eit 56 kvadratmeter husvære er 9000 kroner, for dei mest populære, tre-roms husværa er leiga 12.000 kroner.

    – Det er  stor etterspørsel og lange venteliser, seier Steinar Jensen.  Han understrekar at det berre er eit langssiktig perspektiv som kan forsvara denne typen investeringar, men seier og at firmaet er interessert i å byggja fleire utleigebustader, også kommunalt leigde, som har eigne finansieringsformer. Eit nytt prosjekt, med 15 av 66 husvære for leige, er snart startklar. Steinar Jensen meiner det er samfunnsmessig viktig å kunna tilby skikkelege utleigebustader for ei veksande gruppe bustadsøkjarar.

    Med fleire aktørar som Waldegruppen kunne Bergen  og omegnskommunane fått ein betre fungerande leigemarknad.  Leigetakarar i privateigde hus er nyleg tekne inn i ordninga med statleg bustøtte for dei som har ekstra dårleg økonomi.  Men det trengst fleire offentlege støttetiltak for at leigemarknaden skal bli eit akseptabelt alternativ til sjølveigd bustad.  Ein brøkdel av subsidiane som no går til sjølveigarane ville gjera store utslag.

    Leigehus er er ein høgst normal buform i dei fleste europeiske land, ikkje minst i dei store byane. Det norske samfunnet ville vera tent med ei normalisering av denne buforma. Det kunne også bidra til å dempa den sterke prisauken for sjølveigarbustader.

  • Byråkrati som politikk

    Kunnskapsminister Kristin Halvorsen må godtgjøre at religiøse privatskoler ikke forskjellsbehandles.

    To av tre søknader om å drive privatskole i kristen regi er blitt avvist siden 2005, har VG Nett funnet ut. Til sammenligning glir søknadene fra Montesorriskolen og Steinerskolen gjennom. SVs kunnskapsminister Kristin Halvorsen avviser at det drives forskjellsbehandling. At den blanke avvisningen hennes trekkes i tvil bør ikke overraske noen, særlig ikke SV.

    SVs landsmøte i Bergen i 2009 slo fast at «Pedagogiske og religiøse alternativer skal på sikt avvikles. Barn som har behov for alternativ pedagogikk skal få dette i den offentlige skolen». Den formuleringen skapte så mye bråk at den siden ble strøket.

    Like etter landsmøtet ba likevel Kunnskapsdepartementet om en utredning knyttet til godkjenning av religiøse skoler i grunnskolen. Departementet ville tråle lovverket for å kunne nekte godkjenning av religiøse skoler med henvisning til integreringsproblematikk.

    Da BT skrev om utredningen i februar i fjor, var det ingen i Kunnskapsdepartementet som ville uttale seg. Siden har det vært taust, med unntak av skriftlig svar i Stortinget spørretimen fra Kristin Halvorsen 3. mars. Her viser hun til utredningen som slår fast at trosgrunnlag i seg selv ikke er nok til å kunne avvise søknad om privatskoler. «Overprøving kan bli svært inngående dersom et slikt avslag bringes inn for domstolene eller internasjonale klageorganer», skriver Halvorsen.

    Ragnar Johansen i Norske Friskolers Landsforbund sier til VG Nett at han opplever det som lite troverdig at søknadene fra de religiøse privatskolene har flere feil og mangler enn søknader fra Montessori- og Steinerskolene. Hvordan søkerprosessen er, vites imidlertid ikke. Skolevurderingene fra direktoratet er hemmeligstemplet. VG Nett har derimot fått tilgang til interne e-poster, der det går frem at søknadene fra bibelskoler skal behandles ekstra strengt – og at det er etter signaler fra politisk ledelse.

    Dersom det er rett at Utdanningdirektoratet behandler søknader fra religiøse skoler annerledes enn søknader fra skoler med annen alternativ pedagogikk, er det svært alvorlig. Gjennom byråkratiet balanserer i så fall Kunnskapsdepartementet helt på kanten av internasjonale forpliktelser Norge er part i.

    Myndighetene har plikt til å respektere foreldres frihet til å velge skoler til sine barn. SVs dogmatiske tro på den offentlige enhetsskolen synes ikke å kjenne noen grense.

  • Pressen og Frp

    La oss være ærlige: Selvkritikk har aldri vært pressens styrke.

    FOTO: SCANPIX

    Fremskrittspartiet har lagt bak seg en blytung uke. Bård Hoksruds ulykksalige bordellbesøk i Riga var et lovbrudd, og lovbrudd finnes det ikke unnskyldninger for – særlig ikke for lovgivere.

    Frp har gjennom lengre tid slitt med en rekke uheldige saker der temaet er sex, noe som gir grobunn for spekulasjoner om en ukultur i det fortsatt mannsdominerte partiet. At partiledelsen må svare for dette, er som det skal være.

    Men det er ikke bare Frp som har noe å svare for. Vi mener TV 2 tøyde strikken langt da kanalen fotfulgte Hoksrud med skjult kamera i Riga. Bruk av skjult kamera skal etter pressens egne kjøreregler bare skje ved avsløring av forhold som har «vesentlig samfunnsnyttig betydning».

    Mediene lever av og for åpenhet. BT har på lederplass et gjennomført kritisk syn på unødvendig overvåking og krenkelser av personvernet. Da bør vi også være på vakt mot krenkelser av personvernet begått av mediene selv.

    Dermed reises også den gamle debatten om hvorvidt Frp blir systematisk forskjellsbehandlet av norske medier. Frp lar sjelden en sjanse gå fra seg til å hevde at partiet takles tøffere enn andre partier. Journalistene svarer som regel at Frp konstruerer sine egne fiendebilder, og at partiet tjener på den sympatien dette gir dem blant «folk flest».

    Der blir vi som regel stående. Men vi bør kanskje innse, både pressen og Frp, at dette er et spørsmål som ingen av oss er særlig uhildet til å vurdere.

    Det vi vet fra undersøkelser av partipreferansene blant norske journalister, er at Frp scorer svært lavt. Hvis pressen fikk sette sammen sitt eget storting ut fra egne partipreferanser, ville Rødt, SV, Venstre og Ap være overrepresentert, mens Sp, KrF og Frp og Høyre ville være underrepresentert. Verst ville det sett ut for Frp og KrF, som ikke ville fått en eneste representant på journalisttinget.

    Vi er vant til å være opptatt av representativitet i spørsmål om makt i Norge, enten det nå handler om kjønn, alder, etnisitet, geografisk tilhørighet eller andre faktorer. Tanken er at folks bakgrunn preger deres holdninger. Da skulle man også tro at journalisters politiske preferanser kan ha betydning for utvalget av saker, valg av vinklinger eller andre valg som gjøres i redaksjonene hver eneste dag. Frps gjennomført anti-akademiske stil kan også ha en viss innvirkning på mediedekningen partiet får, all den tid pressen blir mer og mer akademisk i rekrutteringen. Mange journalister «liker ikke» Frp.

    Selvkritikk er vanskelig for de fleste mennesker og de fleste institusjoner. For pressen kan det virke som det er spesielt vanskelig – samtidig som det er en viktig del av samfunnsoppdraget vårt å utøve kritikk av andre, og spesielt dem som bekler samfunnets maktposisjoner.

    Pressen har fortsatt stor makt. Da må vi vite å bruke makten vår fornuftig – og være åpen for kritikk når så ikke skjer. Hvis Fremskrittspartiet er spesielt utsatt for pressens kritikk, er det et demokratisk problem. Det fordrer større årvåkenhet og skjerpet vilje til selvkritikk fra vår side.

  • En bønn til Bergen

    ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER

    Munch-museet bør flyttes til Bergen. Oslo er ikke skikket til å ta vare på seg selv, og burde vært umyndiggjort.

    Oslo er en døv by, lissom. Nesten uansett hva man foretar seg ender det i skandaler og overskridelser på mange hundre millioner. Ting som ville fått oss til å riste medfølende på hodet og sagt «går det virkelig an?» om det hadde vært snakk om Afrika, er ganske vanlige i Oslo.

    Man merker det så snart man går ut døren, og setter seg på trikken. For snart ti år siden begynte man å planlegge et nytt automatisk billettsystem i Oslo. For seks år siden kom automatene på plass. I fjor skulle endelig systemet være klart til bruk. Men til tross for 600 millioner i overskridelser, og at dette burde være teknologi fra dataelektronikkens barndom, får man det ikke til å virke.

    Kanskje et par tidligere ansatte i Samferdselsetaten sluttet i jobben, ble konsulenter og fikk oppdraget av sin tidligere sjef, som senere ble konsulent for konsulentene?

    Det ville ikke vært utypisk. Kommunerevisjonen i Oslo slår alarm gang på gang, men til liten nytte.

    Byen flommer over av offentlige midler, som private ofte får tak i gratis, det være seg i form av tomter, eiendom eller konsulentoppdrag, som i Oslo er blitt måten man minimerer risikoen for å bli arrestert for korrupsjon.

    Hva har dette med Munch-museet å gjøre? Jo, farsen rundt Munch-museets plassering og utforming føyer seg inn i rekken av perfekte Oslo-saker. Først skulle det bygges nytt på Tøyen, der museet ligger nå. Så begynte lemenmarsjen mot havnen. Alle store statlige og kommunale institusjoner ville plutselig flytte, de fleste til vannkanten, der det pågår gigantiske utbygginger.

    De meldte flytting, én etter én: Operaen, Nasjonalgalleriet, Historisk museum, Vikingskipet, Kunstindustrimuseet, Deichmanske bibliotek. De fleste bestilte fjordutsikt. Ingen hadde noen planer om hva den gamle, solide bygningsmassen skulle brukes til.

    Det var ikke engang tid å tenke på dette, for nå måtte man jo flytte!

    Konsulentene ble engasjert. De kunne raskt bevise hvor mye det hastet å flytte inn i nye bygninger ved vannet. At rundt hundre år gamle gjenstander skulle oppbevares i rundt hundre år gamle bygninger, framsto plutselig som kulturvandalisme.

    Tidligere byrådsleder Erling Lae ringte tidligere kulturminister Trond Giske, da han kom på at det lå et Munch-museum oppe på Tøyen som ennå ikke var flyttet til Fjordbyen. De ryddet plass til et Munch-museum i Bjørvika, ved siden av den nye Operaen, som allerede er blitt gul og der biter faller i sjøen.

    Man utlyste en arkitektkonkurranse. Føringen var at det ikke skulle være et høybygg. Det eneste høybygget som ble presentert i konkurransen vant. Nå skulle virkelig turistene slippe å gå eller ta T-bane til noe sted utenfor det nye downtown, bortsett fra til det nye Holmenkollen, som skulle koste 310 millioner og kostet 1290 millioner ekstra. Dermed var Lambda født.

    Hei, jeg er Lambda. Jeg vil være det nye Munch-museet. For mange ser jeg ut som et hotell eller hovedkvarteret til et forsikringsselskap. Ikke tro jeg bare er en mellomstor skyskraper i glass. Jeg er nemlig et signalbygg, for jeg har en knekk i toppen som signali­serer mange signaler.

    Kanskje jeg minner litt om et kjent bygg du har sett i Las Palmas. Kanskje jeg ikke er praktisk egnet til å vise fram Munchs kunst. Sier du at jeg ser ut som en oppkomling?

    Ja, det er det jeg sier, Lambda. En oppkomling i en by av oppkomlinger. For om du ikke visste det: Folk flytter stort sett til Oslo for å klatre på glass­fasadene, i byen som har så mange penger og posisjoner at man kan komme veldig langt med lite talent.

    Lambda var lett å gjennomskue på mer enn én måte. Hvorfor tror du politikerne fra Høyre og Frp ville plassere Munchs kunst i en skyskraper av glass? Fordi Lambda er en interessant og vakker bygning?

    De dyreste tomtene i Norge ligger langs Oslos vannspeil. Skal vi bygge en stor, flat bygning som tar mye plass på bakken, eller en som tar liten og går 14 etasjer oppover? En av Norges få verdenskunstnere hadde dermed funnet sin gjennomsiktige grav.

    Offentlige eiendomsselskaper – de heter ROM, ENTRA og HAV – gned seg i hendene. Deres jobb er å forvalte fellesskapets arealer etter forretningsmessige prinsipper. Det eneste vi kan være sikre på er at fellesskapet aldri kommer til å få se noe til disse verdiene igjen.

    Nå ser det endelig ut som om Lambda har fått seg en skikkelig knekk. Men man kan ikke garantere noe som helst i Oslo. Kanskje Frp gir etter på Lambda mot at Høyre går med på å sende de rumenske tiggerne og nigerianske dopdealerne i Oslo til Bjørnøya.

    Vi trenger et nytt Munch-museum, for dagens lekker, sprekker og mugner. Det er så vidt man greier å holde «Skrik», «Pikene på broen», «Vampyr» og andre malerier tørre og trygge.

    Vi trenger en ny reguleringsplan. Den forrige tok fem år. Dette går ikke lenger. Rolf Stenersen, Munchs venn og hamstrer, donerte i 1936 mesteparten av sin gedigne kunstsamling til Oslo. Byen måtte bare finne en egnet bygning. Det har man ennå ikke gjort.

    Bergen mottok en stor samling samtidskunst av Stenersen i 1971. Syv år senere hadde byen bygget et praktmuseum ved Lille Lungegårdsvann.

    Derfor spør vi i Oslo: Kunne dere i Bergen være så snille å ta over Munch-samlingen, og dermed redde den for menneskeheten?

    Vi i Oslo greier ikke å styre med det. Turistene som de snakker om kommer uansett deres vei, og ikke hit til Fjordbyen.

  • Parkert lokaldemokrati

    Fylkesmannens vide adgang til å overprøve lokale myndigheter er en uthuling av det lokale selvstyret.

    Torsdag ble det brudd i forhandlingene mellom Byrådet og Fylkesmannen. Konsekvensen er at en rekke reguleringsspørsmål i Bergen må avgjøres av Miljøverndepartementet, med de utsettelser og den uforutsigbarhet det medfører.

    Det store stridstemaet har vært nye parkeringsbestemmelser i og rundt Bergen sentrum. Fylkesmannen vil ha begrensninger i antall nye parkeringsplasser, mens utbyggere og Bergen kommune mener restriksjonene i praksis vil hindre videre utbygging.

    Det sittende byrådets manglende miljøfokus og lave ambisjoner for å redusere biltrafikken i sentrum er beklagelig. Men det er heller ingen løsning å strupe parkeringsadgangen før tilfreds­stillende kollektive løsninger er på plass. Slik situa­sjonen er i dag, er et visst antall parkeringsplasser et nødvendig onde for at Bergen skal kunne tilby et levende sentrum.

    Bypolitikere og næringsråd har nærmest sloss om å gjøre parkeringsstriden til en sak om fylkesmann Lars Sponheims innblandingsiver. Å redusere problemet til en bitter personstrid bidrar ikke til annet enn å forsure forhandlingsklimaet og flytte oppmerksomheten bort fra parkeringsstridens egentlige problem.

    Denne saken er større enn både Lars Sponheim og antall parkeringsplasser i Jonsvollskvartalet. Det egentlige problemet er at de lovene fylkesmannsembetet er satt til å forvalte gir altfor omfattende myndighet til å overprøve lokale myndigheter.

    Med hjemmel i Plan- og bygningsloven kan Fylkesmannen overprøve det lokalpolitiske skjønnet som utøves i planprosessene.

    Hvis en statlig myndighet har innsigelser mot kommuneplanens arealdel, må lokalpolitikerne enten etterkomme innsigelsene, gå i forhandlinger eller satse på medhold fra departementet. En slik prosess kan være svært tidkrevende. Eksempelvis tok det tre år fra kommuneplanen av 2007 ble vedtatt av Bergen kommune til Miljøverndepartementet hadde behandlet klagen.

    Det er et generelt problem at landets fylkesmenn har fått svært vide fullmakter til å gripe inn i avgjørelser av klar politisk karakter, uten at avveiningene blir underlagt demokratisk kontroll og kritikk. Fylkesmannens overprøving foretas dessuten på grunnlag av vage, generelle og skjønnsmessige kriterier.

    –  I praksis er bystyret fratatt styringen av næringsutviklingen i byen, sier byrådsleder Monica Mæland.

    Det har hun rett i. Dagens regelverk bidrar til å strupe lokaldemokratiet og hule ut det kommunale selvstyret.

    Biltrafikk og parkeringsplasser i sentrum er blant de lokalpolitiske sakene som engasjerer velgerne i Bergen mest. Da bør de reelle beslutningene tas av byens folkevalgte politikere, og ikke av det statlige embetsverket i Oslo. Hvis beslutningene ikke holder mål, får politikerne beskjed ved neste lokalvalg. Det kalles demokrati.